«Selma er en lure-sel» mener Rådet for sykepleieetikk i Norsk Sykepleierforbund. Er sosiale roboter laget for å lure eldre personer med demens uten at sykepleierne tenker på konsekvensene?
I siste nummer av Tidsskriftet Sykepleien (10/14) går lederen av etikkrådet bastant ut allerede i ingressen: «Teknologiske nyvinninger bør vurderes kritisk før de tas i bruk. Da hadde vi kanskje unngått innkjøp av falske kjæledyr.»
Det finnes tydeligvis ingen gode argumenter eller faglige hensyn for at sosiale roboter, kan ha positive effekter. Hun sammenligner Paro med levende dyr, som hunder og katter, som skaper glede og livskvalitet på sykehjem. Det eneste positive kan muligens være at sosiale robotdyr er mer hygieniske enn dyr, men samtidig mener hun at de fleste beboere på sykehjem tåler bakterier som medfølger levende dyr.
Basta.
Det trengs mer informasjon ut om sosiale roboter. Aller først: En slik sosial, interaktiv robot heter Paro. I vårt forskningsprosjekt har vi kjøpt en Paro, som vi kaller Selma. Det er den etikkrådet har referert til. De «spør seg om hvorfor det er laget et naturtro dyr som er kunstig til bruk for eldre pasienter med demens?»
Svar: I mange år har sykehjemsbeboere brukt kosedyr, som har vært betydningsfulle for dem. Jeg har opplevd fornøyde beboere med kosedyr i armkroken, men som blir helt fortvilet når kosedyret brått tas vekk. Det handler om trygghet ved noe kjent og kjært, kose med pelsen, men også å kunne småprate til kosedyret, som ikke kan spørre om hva du prøver å stotre frem når ordene letes frem. Det handler også om å engasjere seg i noe meningsfullt. Men mange pleiere er uenige om det er riktig å bruke kosedyr/dukker i demensomsorgen. Hva da med sosiale roboter?’
Ulike robotdyr som omsorgsteknologi
De samme hensiktene er med bruk av robotdyr. Her har man basert seg på årevis med forskning rundt bruk av dyr-menneske-interaksjoner. Mennesker har levd med kjæledyr i årevis. Effekter av dyr-menneskekontakt er godt dokumentert, slik som økt sosial kontakt og fysisk aktivitet, bedret kommunikasjon, redusert angst og ensomhet og bedre livskvalitet.
Det finnes også hunder og katter som robotdyr og som har blitt brukt i ulike studier med mange av de samme effektene. Det samme viser internasjonale studier med selroboten Paro. Utforming av Paro som en selunge handler om våre forventninger til dyr: En robotkatt/-hund har vi forventninger om kjent adferd. Men roboten klarer ikke å tilfredsstille forventning om at katten skal hoppe opp på fanget eller hunden skal komme bort når den kalles på. En selrobot har vi derimot lite kjennskap til. Dermed har vi heller ingen forventning om adferd, og blir ikke skuffet.
Er «levende» for å skape interaksjon
At den lager autentiske lyder som en kvitselunge og beveger på hodet og loffene for å skape interaksjon med den som klapper og koser med den. Paro er utviklet for å skape interaksjon med brukeren. Pleiere med Paro-erfaringer beskriver mye latter, kommentarer og omsorgsutøvelse fra Paro-brukerne.
Paro klarer ikke å erstatte et levende dyr. I studier med bruk av f.eks. en hund og en robothund, gir dyret større effekter, som ikke er uventet.
Betyr det at man ikke skal bruke dyreroboter?
Paro har en annen funksjon enn en hund eller katt. Ja, noen er redd levende dyr eller har allergi. Fordelen med en f.eks. Paro er at den beveger seg rolig. Pasienter med langtkommen demens har lang latenstid, og fortolkning er vanskelig. En hund kan da oppleves som for kjapp i bevegelsene. Det vil da være lettere å følge Paros bevegelser, noe som kan gi tilleggsopplevelser som mestring og kontroll.
Hvem eier sannheten?
Lederen av Rådet for sykepleieetikk har skrevet et faktainnlegg, som knapt nok inneholder fakta om omsorgsteknologi, ei heller forskning eller annen kunnskap. Derimot fremheves dyr som det eneste saliggjørende overfor sykehjemspasienter med demens. I etiske dilemmaer må først og fremst fakta legges frem.
Det er ingen tvil om at sosiale roboter, som annen omsorgsteknologi, skaper etiske dilemmaer. Personer med demens er en svært sårbar gruppe som trenger kunnskapsbasert omsorg. Demenssykdom medfører at man går inn og ut av virkelighetsoppfatningen om at Paro er en dukke.
Den kompetente sykepleier skal ha høy etisk bevissthet. Men etisk bevissthet skaper vurderinger ut fra en helhetlig handling, som krever flere vurderinger: Er det alltid uverdig å ha et kosedyr eller dukke i fanget? Hvis den ofte slumrende beboeren, som ikke lar seg aktivisere så lett, lar seg engasjere av Paro som medfører smil, latter og glede – skal pleieren tillate det? Hvem bestemmer? Pårørende? Pleierne? Beboeren selv? Hva med pasientautonomi? Det er fordeler og ulemper.
Å utvise sann omsorg har mange fasetter.
Men det er ingen tvil om at også pårørende trenger informasjon og kunnskap, og at man må bruke god tid. I vårt forskningsprosjekt var det enkelte pårørende som var kritiske til Paro og trengte tid til å tenke seg om. De er glade for at de lot moren delta i Paro-gruppa. Det var pleierne også, for moren storkoste seg i Paro-gruppa. Hun ble mer pratsom og virket mer fornøyd.
Paro bør alltid brukes med tilstedeværende pleiere som veileder den demensrammede i interaksjonen, og som kan vurdere hvem som har glede av selroboten. Noen har ikke glede av den. Individuelle behov ligger alltid til grunn for god demensomsorg.
Hvor galt er det, da?
Paro skal brukes med både etisk og faglig bevissthet og den utfordrer moralen vår. Flere som har anskaffet Paro opplever at både beboere og pårørende er begeistret for nyvinningen på sykehjemmet. Har man ikke sett Paro i bruk er det nok lettere å dra raske konklusjoner om hva som er riktigst omsorg.
Vi trenger derfor mer kunnskap og åpenhet – ikke bastante utsagn som baserer seg på egne holdninger der forskning og kunnskap er fullstendig utelatt.
Les også: