I et stummende mørke i Berlin lærte jeg en lekse om tillit.
Se for deg en gjeng fra Kirkens Bymisjon i Kristiansand, på seminar i Berlin og på vei inn i en merkverdig restaurant. Vi går i en lang rekke med korte, nervøse skritt, mens vi klamrer oss til skuldrene til den foran. Det er ganske sikkert et komisk syn for utenforstående, men ikke for oss: vi er på vei inn i en mørke-restaurant!
Og da snakker vi ikke om det mørke du kan oppleve hvis gatelysene slukner en sen oktoberkveld. Vi snakker ikke om den skumringen som gjør at du må slå på fjernlyset langs motorveien eller legge fra deg romanen du har med på hyttetur. Nei, dette mørket er totalt, et ugjennomtrengelig bekmørke; et teppefall som gjør at du ikke ser hånden foran deg. Ja, jeg prøvde, flere ganger – det var helt umulig!
Maten er usynlig, kelneren er blind – og dette betaler vi for!
Innblikk i de blindes verden
Ideen med mørke-restauranten er sammensatt. Det er utforskning av eget sanseapparat: Hvordan smaker maten i blinde? For du med hva du spiser? – det får du faktisk ikke vite på forhånd! Og hvordan oppleves lyder, det taktile, varme og kulde når du ikke kan bruke øynene til å fortolke virkeligheten.
Måltidet var også et innblikk i de blindes verden. Ikke misforstå, ingen av oss tror vi vet hvordan det er å være blind etter denne middagen. Men med blinde kelnere som trygt geleidet famlende seende gjennom måltidet, opplevde vi alle hvor hjelpeløse vi hadde vært alene i mørket. Hvis en blind leder en blind, faller de begge i grøften, kan vi lese i Lukasevangeliet. I mørkerestauranten får dette bibelverset en herlig paradoksal vri, ved at det er den seende som trenger den blinde for ikke å havne i grøften.
Avhengig av fellesskapet
Den siste ideen med mørke-restauranten ble for meg den viktigste; opplevelsen av hvor totalt avhengig jeg var av fellesskapet og kelneren. Flere av oss var nervøse i starten, noen hadde klaustrofobiske følelser som lett kommer når det er mørkt og du ikke aner hvor utgangsdøren er. Jeg ble veldig opptatt av å ha alle kollegene rundt meg.
I mørket var vi totalt avhengige av hverandre. Måltidet kunne bare bli en god opplevelse fordi vi hadde tillit til at de andre ville oss vel, og at vi holdt sammen som fellesskap. Og så var vi totalt utlevert til den blinde kelneren. Vi la tillitsfullt kvelden i hans hender – mens han ledet oss trygt gjennom måltidet.
Den danske etikeren Knud Løgstrup hevder at vi aldri har med et annet menneske å gjøre, uten å holde en del av vår nestes liv i våre hender. Det gir oss en makt som kan misbrukes – bare tenk på alt kelneren kunne funnet på for å skremme oss den kvelden! Men det gir oss også enorme muligheter, såfremt vi viser vår neste tillit og vedkommende viser seg tilliten verdig.
Barn viser tillit fra fødselen
Tillit er avgjørende for enkeltpersoner og fellesskap. Ja visst hender det ting i livene våre som gjør at vi kan møte andre med mistillit. Likevel sier Løgstrup at tilliten oppstår umiddelbart, han kaller det en spontan livsytring, og han peker blant annet på hvordan barn viser foreldre tillit helt fra fødselen.
Vi er avhengig av tillit for å skape gode fellesskap. Det kan være en hard fight, for mørket som omgir oss kan være så mye mer truende enn det vi opplevde på restaurantbesøket. Rus er et eksempel på et mørke som kan omgi oss. Et mørke vi går under i, hvis vi blir der alene. Men sammen med andre i samme situasjon, og med trygge fagpersoner som kan kunsten å vise vei i mørket (lik en kelner!) – finnes det en vei ut av tunnelen. Såfremt vi våger å vise både oss selv og vår neste tillit.
Hvile i tillit
Opplevelsen får meg til å tenke på Karin Boyes dikt «Hviler i den tillit som skaper verden», med den berømte innledningen:
«Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka?»
For meg er avslutningen ennå vakrere, og viktigere. Boye skriver om en dråpe som endelig våger å slippe taket, i tillit til at noen vi ta imot. Og diktet slutter:
«känner en sekund sin största trygghet, vilar i den tillit som skapar världen.»
Det er mitt håp for Kirkens Bymisjon at vi sammen skaper slike fellesskap. Der vi med våre sammensatte liv og brokete livserfaringer, våger å vise oss selv og vår neste tillit. Slik at vi på tross av mørket, i alle dets nyanser, våger å hvile i den tillit som skaper verden.
Les også:
- Hva skal til for å se klart?
- Hvorfor lære å strikke når man mangler mat?
- Kunsten å dele
- Hvem er så min neste?