Vi kan unngå at personer med demens forsvinner og dør på veiene ved å bruke GPS og ikke minst gi god opplæring i bruken.
Politiet må daglig rykke ut for å lete etter personer med demens som har forsvunnet. Noen demente dør på veien.
De fleste demente som forsvinner, blir funnet av naboer, drosjesjåfører eller tilfeldig forbipasserende. Men ikke alle kommer uskadet tilbake. Tall fra Danmark viser at hittil i 2014 er elleve demente døde etter å ha forsvunnet. Fra januar til september 2012 gjennomførte Oslo-politiet 113 leteaksjoner for å finne demente som var meldt savnet.
VG gjennomførte i fjor en rundspørring som viste at omsorgspolitikere på Stortinget sto nærmest samlet bak å bruke GPS-sendere for å spore opp personer med demens. I dag har endringer i pasient- og brukerrettighetsloven gjort dette lovlig, så sant vilkårene er til stede. Likevel nøler fortsatt både privatpersoner og hjelpeapparat med å ta GPS-sporing i bruk. Hvorfor går utviklingen så tregt?
Trøblete
SINTEF har i samarbeid med Kirkens Bymisjon undersøkt hvordan varslings- og lokaliseringshjelpemidler påvirker selvstendighet, frihet og verdighet for et utvalg personer med demens og deres pårørende. Felles for de personene vi intervjuet er at samtlige hadde skaffet seg GPS på egen hånd, og de færreste hadde noen hjelp fra kommunehelsetjenesten.
Vår studie viste at flere opplevde at hjelpemidlene i tillegg til å gi økt trygghet og bevegelsesfrihet, også hadde mange begrensninger. Det var problemer med å få teknologien til å virke, ha ansvaret for at apparatet ble ladet regelmessig, og ikke minst sørge for at man alltid hadde GPS-en med seg. For å si det enkelt: Det ble for trøblete.
Forklaring
Noe av forklaringen ligger sannsynligvis i tre forhold som har stor betydning for hvor vellykket bruken av GPS vil være. For det første handler det om å utvikle produktene slik at de tilpasses behovet. For det andre må det gis støtte og opplæring i bruken. Den tredje suksessfaktoren omhandler systemene rundt og i hvilken grad GPS-en inngår som en integrert del av kommunenes tjenester.
Velferdsteknologi handler ikke om teknologi, men om mennesker. Det finnes en rekke kurs og opplæringstilbud for bruk av GPS rettet mot jegere, hundeeiere, turgåere og maritime miljøer. Få eller ingen opplæringstilbud er rettet mot en voksende gruppe av personer med redusert orienteringsevne. I en vurdering av tiltak som kan stimulere til økt bruk av velferdsteknologi, vil det være avgjørende å kanalisere deler av ressursene direkte mot de som skal benytte hjelpemidlene.
Trygge spor
SINTEF koordinerer i samarbeid med flere norske kommuner en rekke innovasjonsprosjekter med utprøving av GPS for personer med demens. Prosjektet Trygge Spor har forsøkt det å gi svar på hvordan en GPS-løsning kan integreres som en del av kommunenes tjenester.
Erfaringene fra kommunene som har deltatt, viser at etiske vurderinger, kartlegging av individuelle behov, faglig kompetanse og tilrettelegging er viktige forutsetninger for forsvarlig og vellykket bruk. Når disse forutsetningene er oppfylt opplever mange at GPS gir økt trygghet, frihet og mobilitet.
Det blåser en teknologioptimisme over omsorgstjenestene. Over høye fjell, hjemmetjenester og sykehjem farer den på leting etter innovasjon i omsorg. I vindkastene knuser den tungvinte løsninger, og legger igjen en forventning om at velferdsteknologiske løsninger skal gi en ny og bedre virkelighet.
Men enn så lenge opplever demente og deres pårørende at det ikke er så enkelt som noen vil ha det til. Hvor får man tak i en GPS? Hvorfor virker den ikke? Hvor kan man søke hjelp?
Lite som skal til
I en leilighet sitter en kvinne og en mann, begge et sted mellom 70 og 75 år. Hun har en demenssykdom. På bordet ligger en GPS som gjør det mulig å spore hvor hun befinner seg de gangene hun ikke finner tilbake til leiligheten. Hun forteller at det beste i hverdagen er å gå lange turer i marka, uansett vær.
«Vi bruker ikke GPS-en daglig lenger, den fungerer ikke, det er for mye om og men,» forteller samboeren. Han gir oss et bilde av de tekniske problemene; dårlig batterikapasitet, at den enkelte steder mister signalene, de små knappene, og så videre.
En GPS kan selvsagt kun gi økt trygghet, frihet og mobilitet så lenge hjelpemidlet blir brukt. Våre erfaringer tilsier at det er relativt lite som skal til for å sikre at det skjer. Støtte og opplæring i kombinasjon med gode støttesystemer som en integrert del av kommunenes tjenester, vil redusere sjansen betraktelig for at GPS-en permanent skal bli liggende på hylla, utladet.
Innlegget stod først på trykk i Vårt Land (17.sept, 2014), og er skrevet sammen med Rune Aarbø ved Sintef.
Bystemmer.no er Kirkens Bymisjons blogg. Les mer her:
- — «Er sosiale roboter laget for å lure eldre personer med demens uten at sykepleierne tenker på konsekvensene?»
- — «Visste du at mennesker som jobber frivillig er lykkeligere enn andre? Her er 5 grunner til å være frivillig!»
- — «Vi holder hender på tvers av benkeradene. Vi synger «We shall overcome». Jeg burde rødmet i ironisk skam, istedet står jeg her og gråter som en unge.»