De kom gående mot meg i morgensolen på den greske øya: 30 syriske flyktninger, dårlig kledd og tomhendte. Jeg tenker på dem ennå, og blir pinlig berørt av den norske innsatsen.
Lesvos er en fredelig øy i Egeerhavet, ikke langt fra Tyrkia. Noen kjenner øya fordi de har vært på kurs/seminar på Universitetet i Agders studiesenter Metochi. Men øya er også velegnet som feriested. Ikke så mange turister (det er få ting turister misliker så sterkt som turister), og man har følelsen av at en virkelig er i Hellas.
Også i sommer har jeg tilbrakt to uker på sørsiden av øya, i byen Plomari, en by med 3-4000 innbyggere. Et sted på kloden hvor det meste er som før, litt Kardemommebyaktig. Her er det ikke noe sydende natteliv, ikke restauranter med en eneste stjerne i Michelinguiden. Men det er gresk og det skjer veldig lite, nesten ingenting. For noen uker er det storartet, det gir mulighet for å lese, observere og tidvis tenke.
De kom i en overfylt gummibåt
Jeg starter gjerne dagen med en gå/joggetur ut mot den vesle byen Melinta. Veien går langs sjøen, gravd inn i en bratt skråning med dårlig sikring og jevnlige småras. En tur mot Melinta er en god start på dagen. Jeg treffer bonden som kommer for å fore og melke geitene, den gamle kvinnen som kommer for å fylle olje på den lille lampen i det bittelille kapellet i veikanten. Alt er likt hver morgen, like forutsigbart som barndommens Ryfylke var det.
En morgen var det annerledes. Jeg møtte en gruppe på knappe 30 menn, dårlig kledd og tomhendte. Noen nikket til meg, noen skjulte ansiktet, noen så en annen vei. De fleste var vel mellom 30 og 40 år, men det var to-tre gutter i 10-årsalderen. Men ingen kvinner. Jeg forstod ikke hvem de var. Det var tydeligvis ikke turister, men heller ikke grekere.
En fastboende kom meg til unnsetning; det var en gruppe syriske flyktninger som i løpet av natten hadde kommet seg over fra Tyrkia, avstanden er ikke større enn at en kan se over til Tyrkia.
Han viste meg båten de var kommet i. En gummibåt som umulig kan være sertifisert for mer enn 10-12 mennesker. Hvordan 30 mennesker har kommet seg i over i denne farkosten er vanskelig å begripe. HMS-reglene må man ha tatt forholdsvis lett på.
Tyrkia tar imot 1,5 millioner
Flyktningene ble jaget i flokk inn til Plomari, deretter fraktet til Mytilini og videre til Athen og leirer som neppe fungere som magnet på noe menneske.
Jeg fikk senere på dagen høre at dette var helt vanlig, det skjedde daglig på øyene som ligger opp mot den tyrkiske østkysten. Det er ikke så merkelig. Tyrkia har nå tatt i mot omlag 1,5 millioner flyktninger fra Syria. Ikke noe land i stand til å ta hånd om så mange mennesker på så kort tid. Derfor blir det naturligvis lekkasjer til andre land, særlig Hellas som ligger så nær.
Hjelpe der de er?
Episoden fikk meg til å tenke på den norske innvandrerdebatten. I møte med denne flokken fra Syria ble det noe pinlig med den norske innsatsen. Særlig når vi skal hjelpe dem «der de er». I borgerkrigens Syria? I de overfylte flyktningleirene i Tyrkia eller de andre nabolandene til Syria? Eller i Hellas?
I uken etter jeg kom hjem fra Lesvos vedtok bystyret på Sandnes å ta i mot 10 flyktninger fra Syria. En tredjedel av den gruppen jeg møtte en vakker morgen på veien til Melinta.
Vedtaket ble gjort mot Fremskrittspartiets stemmer.