Ingen hjemmetjeneste er kapabel til å ivareta komplekse sykdomstilstander på noen få minutters medisinutleveringsbesøk. Likefullt er det dem som bærer skylden når det som måtte gå galt, gikk galt.
Hvorfor leste ingen notatene fra hjemmesykepleien? spør Aftenposten i artikkelen om den 79 år gamle kvinnen som tok sitt liv etter at hun ble utskrevet fra sykehjem. (31. august 2014)
Jeg hevder at det å lete etter svar på tragedien i hjemmesykepleiens notater, bidrar til å overse andre viktige forhold som fører til at det av og til går fryktelig galt når folk skal klare seg hjemme alene.
To andre spørsmål er langt viktigere å få svar på:
Hvorfor ble kvinnen skrevet ut av sykehjemmet? Hvorfor er ikke fastlegens rolle omtalt?
Har advart mot organiseringen
I dagens omsorgspolitikk vender de fleste veier hjemover. Til tross for at kvinnens familie i dette tilfellet valgte å markere sin resignasjon ved å reise bort, ble det fattet et kommunalt vedtak om at kvinnen skulle bo hjemme. Samme kommunale instans vedtok også å gi kvinnen hjemmesykepleie. Av Aftenpostens journalbilde fremgår at det er gitt vedtak om tildeling av medisiner, og at det er levert som bestilt – kvinnen fikk medisiner.
Mange av oss har advart mot at vedtaksbasert organisering av hjemmetjenesten fører til mangel på faglige vurderinger og uklare ansvarsforhold hos utøverne. Når denne organiseringen opprettholdes, må vi lære at det ikke kan forventes annet enn det som er bestilt.
Komplekst sykdomsbilde
Nylig opplevde jeg en eldre beboer som kom flyttende hjem fra et lengre opphold i institusjon. Personen strevde med depresjon, demens og rus i tung kombinasjon. At vedkommende nettopp kom fra et høyere omsorgsnivå gjorde det ekstra vanskelig å begrunne overfor vedtaksansvarlige hvor dårlig det fungerte hjemme.
Rus, psykisk sykdom og demens er hver for seg problemer som for yngre gir rett til ulike spesialistbehandlingstilbud. Alder trumfer imidlertid alle diagnoser, og man henvises til pleie- og omsorgstjenestene. Ingen hjemmetjeneste er kapabel til å ivareta så komplekse sykdomstilstander på noen få minutters medisinutleveringsbesøk. Likefullt er det dem som bærer skylden når det som måtte gå galt, gikk galt.
Hvor var fastlegen?
Hvor var fastlegen – hvorfor er ikke hans vurderinger og innsats omtalt? Fastlegeforskriften sier: «Fastlege som har eller mottar informasjon om at personer på listen har behov for helsehjelp, men selv ikke søker hjelp, skal tilby konsultasjon eller hjemmebesøk».
Som nasjon er vi i ferd med å ta inn over oss at fremtidens velferdstjenester har mindre å by på, og at vi må ta større ansvar for egne og andres hjelpebehov. Fra det offentliges side satses det mye på forebyggende helsearbeid, og ressursene vendes i retning av at befolkningen skal bo hjemme lengre enn tidligere.
Still krav til fastlegen
Sårbarheten i fremtidens eldreomsorg kommer til å bestemmes av hvordan vi evner å ivareta de sykeste som ikke taler for seg selv. Jeg mener kommunene må utarbeide særskilte planer for ivaretakelse av deres behov. Planene må presisere fastlegenes ansvar for tilsyn og oppfølging, og praksisen må følges opp med offentlige kontroll.
Gjennomgangen etter den tragiske hendelsen kan ikke slå seg til ro med å holde ytterste utøvende ledd ansvarlig, uten å nevne alle dem sitter med muligheten til å fatte beslutninger. Slik saken er fremstilt i Aftenposten, kan man få inntrykk av at Fylkeslegen i sin anklage har oversett de viktigste.