«Jeg husker jeg satt i klasserommet og så på læreren og tenkte: kan du ikke bare forstå hvordan jeg har det? Se at jeg har det vondt – istedenfor bare å kjefte på meg for at jeg kommer for sent i dag også?»
Barn av rusavhengige foreldre var tema under dagens minnegudstjeneste og fakkeltog for alle vi har mistet som følge av rus.
I snart 20 år har vi holdt slike minnegudstjenester. I starten var vi opptatt av overdosedødsfall. Men vi har sett at det er mange som dør av andre rusrelaterte årsaker også. Og vi vet at veldig mange familier har store utfordringer knytta til rus.
Mammaen var rusavhengig
Gutten som ville bli sett av læreren, og ikke bare få kjeft, forteller som voksen om en dyp ensomhet i oppveksten. Det var vanskelig å ta med venner hjem, det var vanskelig å fortelle andre om hvordan han egentlig hadde det. Mammaen hans var rusavhengig.
Han gjorde hva han kunne for å hjelpe henne. Han lagde mat og vasket. Gjorde alt for at hun skulle bli bedre. Derfor kom han rett som det var for sent til skolen.
Men å bli sett handlet ikke om å bli redda fra mammaen. Det handlet om at familien kunne få den hjelpen som var nødvendig for å bli en hel familie igjen.
Rom for følelser
Mange barn gjør alt de kan for at mamma eller pappa skal ha det bra, og håper i det lengste at de skal bli friske. Når mamma eller pappa dør, er det som om alt håp er ute, som om alt rakner. Og det er lett å føle skyld –kanskje gjorde jeg ikke nok?
Det er mange pårørende som trenger et rom for å gi plass til alle de sammensatte følelsene når vi mister noen som har levd i rusavhengighet: Sorg, savn, skuffelse, sinne, skam.
Minnegudstjenesten for de vi har mista som føle av rus er et rom for disse følelsene. I år har vi også en oppfordring om å se barn, lytte til barn og å våge å bry oss når vi ser at barn har det vanskelig.
Bystemmer er Kirkens Bymisjons blogg. Les også: