Det var stinn brakke i kaféen. Gjestebud, gratis mat og god stemning, da en ukjent mann fikk oppmerksomhet fordi han ikke klarte å holde på maten. Det ble starten på en ny hverdag.
Høst og førjulstid er tid for gjestebud i kafeen vår. Det får meg ofte til å tenke på mannen ved bordet nede i kafeen en førjulstid for noen år siden. Vi serverte gratis middag til alle gjester. Ryktet går fort når dagene for gjestebudet nærmer seg, og denne dagen var det bokstavelig talt stinn brakke. Ingen kunne forlange å sitte og spise ved eget bord. Det var nesten så vi måtte dele stol med hverandre så alle kunne sitte og spise.
Så fikk jeg øye på denne mannen, som jeg ikke hadde sett før. Han var åpenbart dårlig, og hadde vansker med å holde på maten. Jeg gikk bort til ham og spurte om han ikke følte seg helt frisk. Han svarte at jo da, han var frisk, men han hadde kroniske problemer med fordøyelsen. Det førte til at han alltid spiste alene, men nå hadde han tatt motet til seg. «Jeg hørte at det var åpent hus og festmat på bordet, og det hørtes så hyggelig ut. Jeg ville så gjerne spise sammen med noen andre igjen, det er så trist å alltid spise alene», sa han, og unnskyldte seg: «Jeg skulle kanskje ikke kommet».
Jeg sa han var velkommen til å sitte her så lenge han ønsket, uansett form. Men han takket og forlot kafeen. For siste gang, tenkte jeg. Der tok jeg feil.
De han delte bord med, så jeg aldri igjen i kafeen. Men de har andre steder de kan gå. Denne mannen derimot, er blitt en fast gjest når han har bedre perioder. Han opplevde å være tålt, tross alt.
Og er det ikke sånn for oss alle? Hvis vi har funnet noen som tåler oss når vi er dårlige, når vi ikke viser oss fra vår beste side, først da vet vi at vi er trygge.
PS: Kirkens Bymisjons juleaksjon «Gled en som gruer seg til jul» er i gang. Send sms GLEDE til 2490 (80,-). Da gir du to middager. På forhånd tusen takk!
