Selv om Simen (8) ikke sier det høyt, er jeg ganske sikker på at han tviler på om det er noen der ute som vil ha ham. Han må ikke håpe for mye i tilfelle ingen vil ha ham i sin familie.
Simen på 8 år har bodd lenge på Kirkens Bymisjons barnehjem. Tiden før Simen kom til oss var preget av mange vonde opplevelser og voksne som ikke har vært til å stole på. Den omsorgen og tryggheten som alle barn fortjener, har vært fraværende i hans liv.
Simen trenger lang tid før han virkelig tør stole på at voksne faktisk kan være snille. Det har tatt tid å få ham til å kjenne seg trygg på barnehjemmet og de voksne som jobber der. For at jeg og Simen har kunnet bli godt kjent med hverandre, har vi trengt mange og ulike erfaringer sammen. Nå tror jeg han er trygg på at jeg vil det beste for ham.
Jeg har opplevd mye glede sammen med Simen, og det er få i denne verden som har fått meg til å le som jeg har ledd med han. Når jeg deler store og små gleder med ham, gir det meg håp om at han kan få et godt liv fremover.
Er det Simens tur nå?
Simens korte liv har til nå vært trøblete og fylt med uflaks. Så kom han til oss. Det var flaks. Men jeg unner ham mer flaks i livet. Er det ikke hans tur nå?
Simen har fått nye erfaringer fra tiden på barnehjemmet. Nå er han klar for noe nytt og annet enn det vi kan tilby han. Han er klar for å slippe en ny mamma og pappa inn i livet sitt. En mamma og pappa som kan være der hver dag, som vet hva som skjedde i går fordi akkurat de opplevde det sammen med han og ikke fordi noen voksne fortalte om det på «overlapping».
Han trenger en mamma og pappa som ser HAN, tåler hans gode og vanskelige sider, og som har lyst til å bruke mye tid sammen med akkurat han. Finnes dere der ute?
Slitsom venting
Å vente er slitsomt, og i hvert fall på noe så viktig som en ny familie. Selv om Simen ikke sier det høyt, er jeg ganske sikker på at han tviler på om det er noen der ute som vil ha ham. Han må jo beskytte seg og ikke håpe for mye i tilfelle ingen vil ha han i sin familie.
Men heldigvis slipper håpet av og til frem og vi kan undre oss over hvordan vi tror hans fremtidige familie er. Liker de å spille spill eller være ute? Er det hund eller katt eller andre barn i familien? Liker de å reise på ferie eller trives de best med å være hjemme? Spørsmålene er uendelige. Men jeg har ingen svar å gi han. Jeg kan bare undre meg og håpe sammen med han. Være der for han i ventetiden. Krysse fingre for at det ikke tar alt for lang tid.
Vil du være mammaen min?
Når Simen en kveld ved legging spør meg om jeg vil være mammaen hans, blusser ulike følelser opp i meg. Simen har lært at voksne kan være gode, og er nå klar for noen voksne som bare er hans.
Samtidig kjenner jeg en tristhet for at jeg ikke kan gi han det svaret han aller helst vil høre. Jeg kan ikke bli hans nye mamma. Å si «tenk så fint det hadde vært om jeg kunne vært mammaen din» er ikke tilstrekkelig, verken for ham eller meg.
Kanskje er det beste jeg kan tilby han nå å tåle hans lengsel og smerte i ventingen på en ny familie, samtidig som jeg må holde håpet hans oppe om at noen selvfølgelig vil ha akkurat han. For det er vel noen der ute som vil det?
Kan du være den nye mammaen til Simen?
Noe for deg?: Kirkens Bymisjon trenger sårt nye fosterforeldre i Oslo og omegn.
Les også:
- Råd til en verdig oppvekst
- – For noen barn kan faktisk den aller mest krevende øvelsen av alt handle om å skulle ta imot noe godt