Julaften i fjor tilbrakte jeg på et krisesenter, fortalte kvinnen som besøkte oss. Stakkars, tenkte jeg i mitt snevre sinn, noe så trist! Så kom overraskelsen.
Kvinnen besøkte Kirkens Bymisjons aktivitetshus for personer med psykiske lidelser og/eller rusproblemer for første gang. Etter en omvisning lurte hun på om vi også holdt åpent på julaften. Jeg svarte bekreftende: her er julaftenfeiringen som en familiefest for husets faste brukere.
Enkelte har feiret jul hos oss i 15 år. Tradisjon tro leses juleevangeliet høyt før middag. Det serveres kålrotstappe og pinnekjøtt slik at de som ikke spiser svin føler seg inkludert. Det er gang rundt juletreet, kaffe og dessert, spill, allsang og gaveutdeling. Og hvert år blir stadig flere innlemmet i denne rare, skjøre, sterke og flotte storfamilietradisjonen.
DET var koselig, det!
«Vi har det veldig hyggelig her på julaften» fortalte jeg kvinnen med innlevelse. «Og i år skal faktisk jeg jobbe på julaften», la jeg til med stolthet og varme, som om jeg representerte en slags trygghetsgaranti for at det ville bli riktig så koselig.
Kvinnen bar preg av å ha levd et strevsomt liv, og jeg dannet raskt noen bilder i hodet da hun fortalte at hun hadde tilbrakt julaften året før på et krisesenter. Stakkars arme menneske, tenkte jeg i mitt snevre sinn, noe så trist!
Dumme meg. For så kom overraskelsen: «Fy faen!» nærmest ropte kvinnen mens hun satte øynene i meg. «DET var koselig, det!»
Oppdaget egne fordommer
Fordomsfull, jeg? Av og til har jeg god grunn til å skamme meg. For kvinnen mente det faktisk, hvert eneste ord! Julefeiringen på krisesenteret hadde vært en fantastisk opplevelse for denne kvinnen, som ikke hadde andre følelser forbundet med jula enn sårhet og savn, ensomhet og fortvilelse.
Hvilke forventninger har et menneske til den søte juletid hvis man kun har opplevd dysfunksjonelle familierelasjoner eller nedbrytende samliv? Hvilke tradisjoner velger man å holde fast ved fram mot neste jul med en slik historie?
Min skam dreide seg naturligvis om hvilke fordommer jeg oppdaget i meg selv i forhold til en forventet tilværelse på krisesenteret. Men hvorfor skulle ikke slike institusjoner klare å skape like gode rammer for julehygge som oss på Aktivitetshuset Prindsen? Hva vet vel jeg om andres feiringer og tradisjoner?
Tuller ikke med tradisjoner
Det er så mye jeg ikke vet. Men det er også noe jeg vet, og som jeg trøster meg med. Nemlig at juleaftenfeiring på Prindsen er vakker, varm og verdig, og veldig viktig for mange mennesker – mennesker som har klart å skape en ny sammenheng, nye, langvarige relasjoner og nye forventninger til en høytid som de tidligere har hatt grunn til å grue seg til.
Heller ikke nye tradisjoner skal man tulle med! Ha en velsignet juletid.
Les også:
— «Politiet fant kafegjesten vår død i leiligheten samme dag som vi meldte vår bekymring»
— «Den ukjente gjesten fikk oppmerksomhet fordi han ikke klarte å holde på maten. Det ble starten på en ny hverdag.»
— Første gang jeg møtte Erik,endte jeg med å ringe politiet, og fikk ham arrestert. Men ingen er bare det du ser.
PS: Kirkens Bymisjons juleaksjon «Gled en som gruer seg til jul» er i gang. Send sms GLEDE til 2490 (80,-) og gi to middager eller gi middager på www.bymisjon.no/glede – På forhånd tusen takk!
