Det er ikke så lett å glede seg til jul når man ikke har gjort det før.
Jula har alltid vært tøff. Egentlig har jeg aldri likt anledninger hvor det er mye følelser involvert. Jeg er ikke så flink til å stå i dem.
Da jeg var liten, var jula forbundet med mye fyll. Jeg husker ennå følelsen av å stå utenfor det hvite, lille huset vårt og skulle åpne døra for å gå inn. Stillheten der inne var drepende.
Da jeg ble eldre, var jula forbundet med skam. Først fordi jeg forsøkte å skjule at jeg var rusavhengig. Så fordi juleselskapene endte i pinlige situasjoner fordi jeg var rusa. Det var ikke vakkert. Jeg var skamfull overfor min familie, men aller mest skamfull overfor meg selv.
Nå har jeg vært rusfri i 15 år. Likevel har jula vært en tung tid. I flere år satt jeg bare hjemme alene. Jeg hadde ikke noe nettverk. Det siste nettverket jeg hadde, var på byens brune puber.
En dag bestemte jeg meg. Jeg googlet og fant Kirkens Bymisjon og Røde Kors sitt nettverkshus for tidligere rusavhengige, SAFIR. Jeg ble med i det kreative verkstedet. De sier at jeg har anlegg for sånt. Og for ikke lenge siden fikk jeg meg kjæreste, en flott fyr. Det er nesten så jeg begynner å glede meg til jul.
Men det er sånn med oss ex-rusavhengige at vi nesten ikke liker å ha det bra. Det føles skummelt og ukjent. Det er som å åpne en dør og ikke vite hva som er på den andre siden.
Heldigvis står døren til SAFIR står vid åpen. Det har tatt meg en stund å innse det, men nå tror jeg på det. Denne julaften har jeg fått ansvaret for å pynte til feiringen. Kjæresten min skal lage mat. Jeg skal dekorere med masse blomster.
Jeg gleder meg til å se at folk har pynta seg litt ekstra, at de er nydusja og glade og at de trår til litt ekstra for at andre også skal føle seg vel. For meg er det en god jul; å se at andre har det bra. Da blir jeg også glad.
På julekvelden er det mitt ansvar å stå i døra og ønske folk velkommen. De sier at jeg er god på det, at jeg tuller og ler og får folk i godt humør. I år står jeg ikke foran en dør som jeg må åpne. I år er det jeg som skal åpne dører for andre.
Jeg tror det blir en fin jul.
(Denne bloggen har jeg skrevet i samarbeid med en ansatt i Kirkens Bymisjon)