Det er lille julaften, og jeg har siste ordinære arbeidsdag før juleferie når telefonen ringer på sentralbordet. En fortvilet kvinne i andre enden lurer på om Kirkens Bymisjon kan bidra på noen måte.
Det er blitt gradvis roligere i Oslo by, og på sentralbordet i administrasjonen til Kirkens Bymisjon er det også lang tid mellom hver telefon nå. Det er på virksomhetene våre det er travlest.
Kvinnen ringer fra Kristiansand og forteller om sin pappa som ikke har kommet seg med toget sørover. Han skal hjem til barn og barnebarn til julefeiring. I julekaoset har det vært en serie av uheldige hendelser, og han nådde ikke toget som planlagt. Det kan være vanskelig å orientere seg på et kaotisk Oslo S.
Kan vi følge ham til toget?
Kvinnen spør om noen i Kirkens Bymisjon kanskje kan følge han til rett tog og riktig avgang. De har ingen andre å ringe til. Jeg hører meg selv si «dette ordner vi», og mens jeg sier det, tenker jeg på hvordan vi skal løse det. Vil han hjem til jul? Har han penger? Bor han langt unna sentrum? Er vi to ansatte som kan følge? Går det en ny avgang til Kristiansand i kveld? Vil han egentlig ha følge av to tilfeldige personer fra Kirkens Bymisjon? Spørsmålene er mange.
Etter to timer er vi på vei til Frogner i taxi. Vi ringer på, og en mann åpner vennlig døren. Han er nesten klar. Mens gatene utenfor fortsatt preges av julerush med siste hasteinnkjøp og trafikk hit og dit, går ting sakte i denne leiligheten. En eldre mann skal gjøre seg klar til noen dager sørpå. Kontakter skal tas ut, TVen slås av, kofferten lukkes og døra låses. «Og hvor la jeg nå egentlig de nøklene?». Etter en stund er vi klare. Uten penger og billett, men i god tid til togavgangen og med pakket koffert.
På Oslo S kjøper vi ny billett og finner riktig tog. Toget til Kristiansand kommer etter kort tid inn på spor 3, og vi baner vei for å sikre sitteplass. To minutter senere vinker han fra toget. Smilende. På vei hjem til familien.
Ved midnatt får vi en sms: «Tuuuusen takk fra oss. Nå er pappa vel framme».
Glede noen til jul
Det er mange som er alene i julen, og mange har planer som ikke blir akkurat slik som man har tenkt. Vi får selvsagt ikke til å hjelpe alle, men Kirkens Bymisjon jobber for kampanjebudskapet vårt: «Gled en som gruer seg til jul». Det var kanskje nettopp det denne historien handlet om.
I dag reiser jeg selv hjem til mine foreldre for julen – hvis alt går som jeg har planlagt, da.
Les også:
