Hvis du stopper opp på Norges travleste knutepunkt, og ser deg godt omkring, vil du etterhvert oppdage at ikke alle på Oslo S er reisende eller shoppende.
Det er jul på Oslo S, har vært det lenge nå. Oslo S er ikke bare en sentralbanestasjon, men et kompleks av shoppingsentre, restauranter og hotell. Et enormt juletre står planta mitt i ankomsthallen, og innover mot shoppingsentrene henger engler av lys ned fra taket.
Jula på Oslo S er hektisk, mye skal shoppes, mange skal reise. Stands med selgere utnytter folkemengden til å informere om sine produkter. De hyggelige folka som jobber på NSB hjelper folk med å kjøpe billett, rutetider og annet som reisende lurer på.
Hvis du stopper opp
Men hvis du selv ikke har et tog å rekke eller noe du skal kjøpe, og hvis du stopper opp en stund — og da mener jeg en skikkelig stund, riktig lenge — vil du etterhvert oppdage at ikke alle på Oslo S er reisende eller shoppende. Etterhvert vil du legge merke til mennesker du ikke før har lagt merke til. Noen sitter på Oslo S i timesvis, kommer tidlig om morgenen, drar hjem igjen utpå ettermiddagen. Hver eneste dag.
Kirkens Bymisjon er tilstede med folk på Oslo S, og tilbringer mye tid på stasjonen. Ingen kjenner Oslo S som mine kollegaer. Og ingen blir kjent med menneskene på Oslo S som dem. De er allroundere, hjelper forvilla folk hjem, følger til legevakt eller apotek, forteller om overnattingsmuligheter, kontakter et stort nettverk av fagfolk. Men først og fremst er de gode lyttere, med god tid og mye hjertevarme. Og de ser mennesker som trenger å bli sett. Å komme inn til Kirkens Bymisjons lokaler i andre etasje på ankomsthallen er som å komme inn i en oase med rolig tid og varm menneskelighet.
Den dype, dype ensomheten i storbyen
Gjennom dette tiltaket har jeg blitt kjent med noen utrolige mennesker, mennesker i mange slags livssituasjoner. Og jeg har sett noe av den dype, dype ensomheten mennesker i en storby kan leve i. Noen kommer hit for å slippe å stirre inn i veggen hjemme hele dagen for å bryte opp i en ellers ensformig dag. Her på Oslo S er det i hvert fall litt liv å se på. Og noen finner hverandre, sitter på en benk og ser på livet – sammen.
For noen dager siden var jeg igjen innom, og det var folksomt i Kirkens Bymisjons hjørne. Mange gamle kjenninger stakk innom. Noen trengte å sove litt. Noen slo av en prat mens de fikk lada mobilen. Livshistorier ble fortalt. En ung kvinne sa hun ikke hadde hatt julestemning på to år. Det kom mange forslag på hvordan hun kunne komme i julestemning. Inntil en spurte hva som fikk henne i god julestemning. «Å være sammen med familien,» svarte hun. «Men familien har ikke villet være sammen med meg på to år.»
Invitert, ønsket og velkommen
Men det skjer hyggelige ting på Oslo S i førjulstiden også. Som når vi inviterer til fest. Jeg sier det til de ensomme, de rusavhengige, de bostedsløse, ja, alle jeg møter på min vei som har strevsomme førjulsdager, som gruer seg til jul: De er hedersgjestene på julaftenfeiring hos oss. Invitert, ønsket og velkommen. Alle sammen. Med pyntede bord, nydelig julemiddag, masse folk, julegaver til alle og julemusikk.
Jeg både tror og håper at det letter litt på trøkket, åpner opp, og kan gi noen gode opplevelser som lyser opp i mørket.
Bystemmer er Kirkens Bymisjons blogg, les relaterte innlegg:
- — «Da jeg var liten, var den forbundet med fyll. Da jeg ble eldre, var den forbundet med skam. Men i år tror jeg faktisk at jeg gleder meg til jul.»
- — «Den ukjente gjesten fikk oppmerksomhet fordi han ikke klarte å holde på maten. Det ble starten på en ny hverdag.»
- — «Politiet fant kafegjesten vår død i leiligheten samme dag som vi meldte vår bekymring»
