Juleeffekten. Jeg elsker den. Jeg gleder meg hver dag over folks giverglede. At folk lar seg berøre, at de ser sitt eget liv i et litt annerledes lys, julelyset, og veit de kan gjøre en forskjell i noens liv.
«Hvorfor er det ikke noen som bryr seg når det ikke er jul? Nå er jeg snart lei ribbe.» Mannen foran meg var litt oppgitt, men tross alt fornøyd over å stå med invitasjonen til sesongens visstnok tredje julemiddag i handa. Jeg stoppa opp, stussa. Jeg kjente mannen som en av dem som kommer ruslende hver morgen ut fra akuttovernattinga for menn med rusproblemer. Var han i en posisjon til å være kritisk? Skulle han ikke bare takke og være glad? Joda, han var takknemlig, det var ikke det – han skulle bare ønske denne oppmerksomheta som byens trengende får før jul, hadde vært litt jevnere fordelt ut over året. Og jeg kunne ikke anna enn å si meg enig med han. Men hva skulle eventuelt til for å få juleeffekten spredt utover året? Og hadde ikke det beste egentlig vært at folk hadde det de trengte, året rundt? Det politiske mennesket i meg må tenke det.
Juleeffekten
Ok. Jeg tror de fleste vil være enige med meg i det. At det å gjøre slutt på fattigdom, både lokalt og globalt, er et langsiktig arbeid som haster. For hver dag som går at et barn går sulten til sengs, er en dag for mye. Lista over arbeidsoppgaver for byens og verdens ledere er lang.
Og det er da jeg tenker på denne juleeffekten. Og jeg tenker faktisk at vi hadde vært fattigere uten den. Altså sånn kollektiv sett. Kulturelt sett. Medmenneskelig sett. Det er en god ting at folk ser ut til å bry seg mer om hvordan andre har det i jula. Folk ser ut til å bry seg mer om folk de ikke kjenner, men som de veit om finnes. Folk ser ut til å se på sitt eget liv, se på hva og alt de har, og kjenner et ubehag ved å skulle skru til forbruket enda et hakk. Mange er faktisk ganske leie av at livet kretser rundt dem selv og deres behov. Og når jula nærmer seg, kommer det til syne. Akkurat som forskjellene mellom oss blir synlige, hvem som har og hvem som ikke har. Julelyset avslører, og noe skjer.
«Kan vi bidra?»
Vi ser det hos oss i Kirkens Bymisjon. Fra tidlig på høsten får vi telefoner om det er noe det går an å bidra med. Kan de strikke julegaver til det store julegjestebudet? Kan de komme innom med kaker mormor og barnebarna har bakt mens de snakket om at ikke alle har det like godt? Kan de være frivillige og gjøre nytte for seg? Kan barnehagen komme med engler til juletreet, kan de ha med boller? Kan videregåendeklassen varme folk på gata med gløgg og lussekatter? Kan vi gi videre julegaver til barn og voksne? Noen som trenger gode vintersko, størrelse dame? Kan enka få gi bort de gode vinterfrakkene etter mannen som gikk bort i høst? Kan vår bedrift få gi gaven vi ellers hadde gitt til samarbeidspartnere, til noen gode måltider? Du prest, tar du imot disse pengene og sørger for at de blir brukt der de trengs mest?
Dette er juleeffekten. Jeg elsker den. Jeg gleder meg hver dag over folks giverglede. At folk lar seg berøre, at de ser sitt eget liv i et litt annerledes lys, julelyset. At de lar seg tiltale av andres nød og behov. Og de veit de kan gjøre en forskjell i noens liv. For like innafor utsida vår ligger vissheta om at det kunne vært hvem som helst av oss, grensene er noen ganger syltynne. Tilfeldighetene rår, også. Sammen med strukturene.
Mitt juleønske? At juleeffekten sprer seg til andre deler av året og langt inn i fordelingspolitikken.
Ekte juleglede
Men nå skal jeg ta på meg ytterjakka og dra til Lerkendal, til gjestebudet som eliteserielaget Rosenborg byr inn til hvert år. Med nydelig ribbe og alt som hører til. Jeg håper TrondheimSolistene er der også i år. Jeg veit at mange har gleda seg lenge. Ikke bare de som lever mye av livet på gata, eller sliter på så forskjellig og ofte usynlig vis. Jeg veit at gutta fra Brakka, de gamle traverne, stjernene, bakspillerne – alle har gleda seg like mye til å sette seg ved samme bord som gjestene. Et ekte gjestebud. Ekte juleglede. Så – takk for jula!
