Hun er offer for menneskehandel og risikerer overgrep om hun reiser hjem til Nigeria. UDI bekrefter det selv. Likevel står det svart på hvitt i svarbrevet: hun må ut av landet.
Kvinnen kommer inn på Kirkens Bymisjons prostitusjonssenter, Nadheim, med en bunke papirer under armen. Hun er fortvilet, og ber om en samtale. Hun er ikke så gammel, i midten av 20-åra. Men hun ser langt eldre ut. Kanskje fordi hun gråter og er lei seg.
Kvinnen vil fortelle om sin fortvilte situasjon, men historien er dessverre kjent kost. Hun har vært i prostitusjon i Norge i flere år. Før det i prostitusjon i et annet europeisk land. Hun har vært utsatt for menneskehandel. Hun har søkt om opphold til UDI, men fått avslag. Hun har anket til UNE, men fått avslag. Endelig avslag denne gangen.
Jeg lytter til hva hun har å fortelle og får også se på dokumentene hun har under armen: «Orientering om utreisefrist», «Plikt til å forlate landet». Det følger også med orientering om hjelp til hjemreise.
– Hva skal jeg gjøre? spør hun fortvilet. – Å reise hjem er uaktuelt. Hjem til hva? Og hvor?
Med en stor gjeld i kofferten og frykt for represalier fra bakpersoner er ikke det noe alternativ. Jeg har selvfølgelig ingen svar på hennes spørsmål, men det forventer hun heller ikke. Advokaten har allerede forklart henne dette.
Offer for menneskehandel
Jeg leser dokumentene hun har med. «UDI legger til grunn for vedtaket at søkeren er offer for menneskehandel og at hun på bakgrunn av dette har en velbegrunnet frykt for forfølgelse», står det i UDIs vedtak.
Det betviles altså ikke at hun er utsatt for menneskehandel. Det står videre at det er «…grunn til å tvile på om nigerianske myndigheter har tilstrekkelig vilje og evne til å beskytte søkeren mot overgrep på hjemstedet Benin City…»
Det er altså en velbegrunnet frykt hun har. Men så følger det videre: «Det er imidlertid ikke avgjørende for vår konklusjon ettersom vi mener at søkeren kan oppholde seg i en annen del av Nigeria».
Reiser trolig videre
Jeg betviler ikke at kvinnen har fått sin sak prøvet, og prøvet på ny. Behandlingen har sikkert vært både grundig og «rettferdig». Men å tilby den fattige kvinnen retur, etter mange år i prostitusjon, uten annen «arbeidserfaring» enn prostitusjon, samt en god dose gjeld og frykt i bagasjen, har jeg liten tro på som en god strategi for å bekjempe menneskehandel.
Hva kvinnen velger å gjøre, vet jeg ikke. Det minst sannsynlige er at hun velger å returnere. Kanskje ser vi henne aldri igjen på Nadheim. Trolig oppsøker hun snart et annet prostitusjonstiltak i Europa. I alle fall til gjelden er nedbetalt, og hun eventuelt kan reise hjem. Men det er mange år til.
Etter en stund avslutter vi samtalen og hun tusler ut av Nadheim, med det endelige avslaget under armen.
Les også:
- Rashed kamp
- Har vi ikke plass til vergeløse barn i vårt herberge?
- Angrer du på at du dro til Norge for å selge sex?