«Ikke bry deg!» er et tenåringssvar som i enkelte tilfeller kan bety noe helt annet; «jeg vil at du skal bry deg, men det er så vanskelig for meg». Det handler bare om timing.
Oliver setter seg ved siden av meg i bilen. Han er 14 år, har litt for stor jakke og trekker hetta godt over hodet. Øretelefonene kobles til Iphonen, før han synker ned i setet. Oliver skal til Oslo for å møte venner fra tiden på barnehjemmet, og jeg har fått lov til å kjøre ham.
Han vil heller sitte på med meg enn å kjøre buss. Hvorfor er jeg usikker på. Han vet at jeg vet om det som er vondt og vanskelig, blant annet om tiden før han kom til oss på barnehjemmet. Vil han sitte på for å få bekreftelse på noe av dette? Jeg husker godt bilturen hvor han sa; «jeg vil ikke tenke på fortida, jeg vil snakke om framtida». Det skal jeg huske på. Jeg tror også at han liker å høre at jeg vet om og husker fine ting han har gjort eller sagt, selv om det kan være vanskelig for ham å ta imot. Det kan også være at han vil bli kjørt rett og slett fordi det er godt å sitte i en bil og vite at han blir kjørt helt fram til døra. Jeg vet ikke. Og det er stille i bilen. Lenge.
Jeg vet fra før at han ikke liker å ha på radioen, men det kjennes ut som en evighet før han plutselig retter seg opp og vil at vi skal telle røde biler. Som en konkurranse. Og slik kom dagens ice-breaker, og vi teller; «en –to – jeg så den først!!!».
Bilturer til og fra fosterhjemmet med ungdommene har gitt meg mange gode erfaringer. Jeg har lært meg at jeg må by på meg selv, og jeg har lært at det er best å vente på deres initiativ. Timingen min er sjelden perfekt. Dersom jeg begynner å spørre, ofte spørsmål jeg har tygget og tenkt lenge på, blir ofte svaret; «jeg bryr meg ikke» med etterfølgende taushet. Men noen ganger kommer det viktige spørsmål den andre veien, fra passasjersetet, som kan være vanskelige å stille. Opplevelser det kan være vanskelig å dele.
Jeg tror ikke det er tilfeldig at de kommer mens vi sitter sånn. Der kan vi snakke uten å se på hverandre. Øynene kan vandre hvor de vil. Ja, det er faktisk i bilen på vei fra A til B at jeg ofte har fått vite hvordan ungdommene har det – sånn egentlig.
Prøv selv.
Bystemmer.no er Kirkens Bymisjons blogg. Les flere innlegg:
- — «Noen ganger lyder et spørsmål så enkelt at det kan være vanskelig å oppfatte alvoret i det du blir bedt om å svare på»
- — «Vil du være mammaen min?»
- — «Jeg satt i klasserommet, så på læreren og tenkte: kan du ikke bare forstå hvordan jeg har det? Se at jeg har det vondt – istedenfor bare å kjefte på meg»