Fasade betyr mye i byen. Vi holder på død og liv fast ved det vakre ytre, det vi vil de andre skal se. Når fasaden skjemmes av fattige tiggere eller rusmiddelavhengiges tilstedeværelse i bybildet, gis det beskjed. Fasadens estetikk rammes.
Vi bærer alle med oss en personlig fasade. Den bygges gjerne ved hjelp av anerkjennelsen av våre prestasjoner. Det handler om å lage et ønsket bilde av seg selv rettet mot omgivelsene.
Avhengige av nærhet
Bekreftelsen starter fra fødselen i de nære relasjonene. Fra et barn blir født skjer det en utvikling der mor og barn gradvis evner å oppleve hverandres følelser. Det er så nært, ja, for det nyfødte barnet oppleves moren å være en del av seg selv. I denne fasen klarer ikke barnet å uttrykke sine fysiske og følelsesmessige behov og er helt avhengig av at moren leser de kroppslige signalene.
Noen mennesker avvises allerede på stellebordet. Når barnets utvikling er avhengig av mors kjærlighet for utvikling av grunnleggende selvtillit, er det ikke så rart at omfattende omsorgssvikt tidlig i livet i mange tilfeller leder til adferdsproblemer, rusmiddel-misbruk og kriminalitet.
Generasjon prestasjon
Skole og arbeid er en viktig arena for sosial anerkjennelse. I dag er «Generasjon prestasjon» avhengig av toppkarakterer i et mangeårig utdanningsforløp for å få den jobben man drømmer om. Slekt og venner bekrefter og sier at de er flinke. De flinke barna liker det. I arbeidslivet er de dyktige, har stor arbeidskapasitet, ansvarsfølelse og mye omsorg for andre.
Det å bli anerkjent for sin dyktighet, er positivt. Vi trenger den sosiale verdsettingen. Den former vår personlige identitet og bygger vår fasade. Den gir en opplevelse av å være den samme uavhengig av tid og situasjoner. Men hvilken glede har vi av dyktigheten når det eneste den gjør er å tvinge oss fremover til å prestere enda mer?
Når fasaden slår sprekker
Når anerkjennelsen over å være en «superstar» ikke lenger gir noen rus, kommer tomhetsfølelsen og tankene om meningen med livet. Var dette alt? Livskrisen er like rundt hjørnet. Depresjonens mørke siger på. Fasaden slår sprekker.
Ta endelig med Leonhard Cohen på veg til legen eller terapeuten:
«Ring the bells that still can ring/
Forget your perfect offering/
There is a crack, a crack in everything/
That’s how the light gets in.»
Lyset gjennom fasadens sprekker gir håp om et vendepunkt i livet. Kanskje det holder å si til seg selv: «Du er god nok».
Les også: