Vi hadde dekka bord med kvite duker og gule blomster. På menyen stod lammegryte og romkake. En av gutta som har levd mange år av livet sitt ganske så hardt, stilte i dress. Les om påsken i Kirkens Bymisjon.
Vi satt ved bordene i kirka. Det var lam til minne om det siste påskemåltidet Jesus hadde sammen med disiplene sine, læresvennene. Det sydet i rommet av forventing. Det lukta lam og timian og ferskt brød. Det surra på mange språk. Noen hadde dressa seg opp for anledninga. Som nevnt, en av gutta som har levd mange år av livet sitt ganske så hardt, stilte i dress. Nykjemma hår og klar i blikket. Likevel urolig i kroppen. Det er ikke lett med høytider. Og påska er kanskje nesten verre enn jula. Det blir enda stillere i den stille uke. Men lettelsen over dette fellesskapet som nå braut stillheta, var til å ta og føle på. Glede.
Etter måltidet reiste vi oss opp. Stod stille under orgelgalleriet i Vår Frue, der vi akkurat hadde delt maten og stunda. Så fulgte vi korset fram til lystenningsstedet. Satte oss ned. Roen senka seg. Og folket kunne tenne sine lys, for noen de tenkte på, for ei bønn de ville be, for den verden vi lever i og deler. Køen fram til lysene var lang. Det tok tid. Det var stille lenge. Våre ortodokse venner korsa seg og knelte med begge knærne i golvet. Det var nesten så vi kunne se at bønna strakte seg flere hundre mil sør- og østover. Lenger enn det var penger til diesel for å kjøre heim. I ansiktene kunne vi lese savn. Og likefullt ei ro. Som om noe var forsont. Det er hardt dette livet. Det er urettferdig. Men akkurat nå er det hvile for ei stund.
Like ved stod et lite, unnselig bord med brød og vin. Det samme nybakte brødet vi nettopp hadde dyppa i lammegryta, stod klart til å bli brutt og delt og lagt i utstrakte hender. Og jeg kunne kjenne ærefrykta i meg i det jeg braut og delte og gav små biter til de som knelte ved alterringen. De var kommet fram, kommet til et bord som overgår all forstand. For å bli synlig del av en menneskehet som overskrider tid og rom og kategorier og legninger. Ta i mot kropp, til styrke for kropp og sjel og ånd, og bli èn kropp. Mysterium.
Dagen etter fulgte vi korset gjennom byens lange gater. Den lange fredagen. Som et langtrukkent sukk. Lidelseshistoria blei lest. Bønner for byen blei bedt. Salmer sunget mens vi gikk. Jeg så han som har fått si psykiske helse ødelagt av en ødeleggende lang asylprosess, bære korset der framme. Bar og bar. Jeg så han som hadde blitt kjørt til sykehus med hjerteforstyrrelse da han trodde han blei henta av politiet for å sendes til ei uviss framtid. Han gikk litt i utkanten. Og jeg kunne se at orda om sviket og lidelsen satt i kroppen. Var også hans erfaring. Jeg så han som nærmest lever i en parallell dimensjon. Jeg så hun som kjemper mot rusens makt, hver dag. Jeg så han som har gått en lang vei for å akseptere at han elsker en mann. Og ved sida av meg gikk to kvinner som har forlatt mye og som strever for å håpe at det kan bli bedre, at livet må by på noe mer enn fornedrende tigging. Det var som om det gikk et tog av langfredagserfaringer gjennom gatene. Mennesker som har kjent svik, fornedrelse, tortur – de var midt i blant oss. De gjorde oss til vi. Vi fulgte det samme korset. Kjente solidariteten fra det.
På kvelden satt vi stille foran alteret, hørte den lange, lange, vonde fortellinga – vekselvis på norsk og rumensk og med orgelet som hjalp oss til å puste. Ikke stoppe. Men følge med heilt til siste åndedrett. Til utåndinga.
På mange måter kunne det stoppa der. Det stopper også ofte der. I langfredagserfaringene. Det utsatte, vonde livet. Kretsende i elendighet. Utånding. Men så er det aldri det siste ordet om mennesket. For det er som om påskelyset i mennesket er sterkere. Dette lyset som kommer ut av natta, når det er som mørkest. Dette lyset som tiner og varmer og får trass og håp og mot til å gro. Får trass og håp og mot til å gro. Raushetens tid.