Tilrettelegging av frivillig innsats krever fagkompetanse. Det har ideelle frivillige organisasjoner. Nå trenger vi ressurser for å sammen med det offentlige ta frivilligheten forbi festtalene.
Camilla S. Børve tar i kronikken «Mindre snakk – mer handling» til orde for en nasjonal frivillighetsstrategi. I Frivillighetserklæringen, som nå er på høring, legger regjeringen opp til en slik strategi.
Men hvordan er det tenkt at frivillighet skal være en del av det daglige arbeidet i kommuner og bydeler? Hva det skal bli mer av og på hvilken måte?
Vi i Kirkens Bymisjon har lang tradisjon for å inkludere frivillige medarbeidere i vårt arbeid, og slagordet «Rom for alle!» synes å kommunisere godt i møte med folk som kan tenke seg å delta aktivt med sin frivillige innsats.
Ulike personer – ulik motivasjon
Dette er imidlertid ingen ensartet gruppe, men et stort mangfold av folk både med ressurser til å bidra, men også med egne utfordringer, ønsker og behov. Noen har mye tid å bruke, andre klemmer det inn i en ellers travel kalender fordi det oppleves meningsfullt.
Det kan være leger eller jurister som bruker sin profesjon som frivillige, i Kirkens Bymisjon henholdsvis på Helsesenter for papirløse migranter og Gatejuristen.
Det kan være godt skolerte medmennesker som svarer på krisetelefoner eller meldinger på Kirkens SOS eller støtter sårbare barnefamilier over en periode.
Det kan også være nye pensjonister som tilhører målgruppen for byens eldresentre, men som ikke ser seg selv som middagsgjester i kafeen enn så lenge, men som gjerne bidrar som frivillige og derved får en tilhørighet til stedet.
Noen melder seg som besøksvenner, og sier at de enten er ukjente i denne byen eller sitter for mye alene. Da er det fint å kunne lage seg en besøksavtale ukentlig, som frivillig besøksvenn.
Hvilke begrunnelser og motivasjoner vi har for å melde oss som frivillige, og hvilke begrunnelser ulike møtesteder, institusjoner og kommuner har for å bruke frivillige medarbeidere, er svært ulikt. Det kan være klargjørende å stoppe opp og se litt nærmere på dette.
Hvorfor frivillighet?
Tradisjonelt er vi vant til å se på frivillige koplet til organisasjons- og foreningslivet. Da er det jo organisasjonens formål som står i fokus, og frivillige er medlemmer eller understøtter det formålet.
Dette gjelder selvsagt fremdeles, men vi snakker også om «frivillighet» mer løsrevet, som en slags udefinert positiv ressurs. Da er det enda viktigere å være oppmerksom på begrunnelser og motivasjoner.
Er det for å fremme solidaritet og forståelse folk imellom, en arena for aktiv deltakelse, eller er det primært en måte å spare penger og det man etterspør egentlig er en form for «siviltjeneste»?
Når det ofte vises til Danmark som et premieeksempel på vellykket (heltids) frivillighet innen helse- og sosialfeltet, og ikke samtidig nevner finanskrisen og ungdoms manglende jobbmuligheter, mener jeg at vi jukser med bruken av frivillighetsbegrepet.
Hvor frivillig er det egentlig om man har en fagutdanning og ønsker seg lønnsarbeid, men må ha et års fulltidsfrivillighet på CV-en for i det hele tatt å bli innkalt til intervju?
Dette er kanskje satt litt på spissen, men vi bør bli mer oppmerksomme og nyanserte i vår begrepsbruk. Hva er frivillighet, og når er det i alle fall ikke det? Først da kan vi ta i bruk folks engasjement og innsats på gode måter, og ikke løsrevet fra øvrige faglige diskusjoner.
Krever kompetanse
All vår erfaring tilsier at folk er mobiliserbare og vil delta, passe mye og innenfor områder og aktiviteter de opplever tilhørighet til og som gir mening. De må være trygge på at de får nødvendig opplæring og oppfølging, og vite at de kan slutte når de selv vil. Det må legges til rette for deres frivillige innsats, med forutsigbare rammer ivaretatt av folk med kompetanse og erfaring på frivillighet innenfor de aktuelle fagfeltene.
Slik kompetanse besitter mange frivillige ideelle organisasjoner. For vår del ivaretas dette av ansatte med ansvar og kompetanse, og det er en integrert del av virksomhetenes øvrige arbeid. Slik sikrer vi samspillet mellom beboere, pårørende, frivillige og andre ansatte.
Bymisjonen drifter flere frivilligsentraler. Vi investerer betydelig egeninnsats i dem fordi vi ser dette som gode arenaer for å gjøre frivillighetskompetanse på grasrotnivå tilgjengelig.
Nylig ble regjeringens stortingsmelding om kommunereformen lagt fram. Her foreslås det å overføre de statlige midlene til Frivilligsentralene direkte til kommunene. En mulig konsekvens kan være nedskjæringer i perioder med vanskelig kommuneøkonomi.
Dette forslaget har det ikke vært orientert om, og det har ikke vært høring i frivillig sektor. Det rimer dårlig med ordlyden i Frivillighetserklæringen, om at alle i frivillig sektor skal høres i saker som angår dem.
I så måte er jeg helt på linje med Børve, som vektlegger at frivilligheten ikke må være et tema bare i festtaler, men må gjelde samhandling i praksis. Kompetent opplæring og oppfølging er nødvendig for at frivillige medarbeidere skal kunne fungere i godt samspill med det offentlige, som må være garantisten for rettigheter og tjenester.
PS: Innlegget stod først på trykk i Kommunal Rapport, 25.mars 2015.