Samfunnet har en drøss med normer. Glem dem et øyeblikk, og les om en annen virkelighet. Den er min.
Om du kjenner en distanse, er det helt greit. Jeg ønsker bare at du skal la meg få være med på lasset noen minutter.
Vi har et samfunn som passer for normalen. Faller man utenfor, er man ofte på gata, i fengsel eller på sykehus. Jeg er det siste. Jeg er tatt inn i varmen og tatt hånd om av nettopp samfunnet, men på den andre siden av den låste døra. Jeg titter ut, på de ”vanlige” menneskene, de som går på jobb, stifter familie, lager barn og middag. Ja, fra det store til det lille.
Plass til meg?
Er det plass til meg i et sånt samfunn? Utenfra virker jeg jo helt sprø. Jeg ville trenge at det ikke bråkte. Biltrafikken måtte dempe seg. Trikkene måtte gå på skinner bedre enn de gjør. Ingen bremser måtte hyle. Jeg ville trenge at bussen kom presis. Jeg ville trenge at ingenting uforutsett skjedde. Du måtte også komme presis. Jeg ville trenge at du var glad i meg selv om jeg var slem.
Et slikt samfunn, finnes det? Har vi det i vårt land? Har vi det i Japan? Jeg er villig til å flytte på meg, helt til Japan om jeg må, bare jeg kan bli der livet ut. Det må være livsvarig, for jeg er dårlig på stadig skiftende forandringer.
Jeg vil ikke forstå deg
Jeg har Asperger syndrom, en tilstand innenfor autismespekteret. Det gir meg noen styrker. Jeg kan ta gode bilder og formulere meg skriftlig. Jeg kan også snakke, men jeg har ikke ord for angsten min, eller for at jeg er sulten, tørst eller har vondt. Jeg bruker andre språk. Som å kaste ting rundt meg. Er det plass til det i samfunnet?
Asperger syndrom synes ikke utenpå kroppen. Derfor har jeg laget bloggen aspergerinformator.com. Jeg har ikke blå hud eller andre fremmede trekk. Jeg er som dere, og plutselig er det å se vanlig ut en hindring, som gjør det umulig å slippe ut til deg. Jeg vil ikke forstå deg, og du vil ikke forstå meg.
Har ingen repons
Hvordan skal vi da møtes? Vil du ta en kaffe kanskje? Jeg drikker ikke kaffe. Og det er bare toppen av kransekaka. Jeg kan nemlig ikke smalltalk så godt heller. Og når du forteller om noe som er viktig for deg, som nyhetene du har sett på tv, har jeg ingen respons, for jeg er allergisk mot nyheter. De er for intense.
Jeg har hørt om båtene med afrikanere. Jeg vil være like sulten. Er det plass til en norsk afrikaner på en synkende båt? Jeg er ikke engang mørk i huden. Det er med andre ord mye som peker på at jeg passer ikke inn, verken her eller der.
Fellesskap med andre utenfor
Tenk om noen en gang skjønte at virkeligheten, din verden, er for stor for meg, og lot meg slippe å gå i andres sko. Det ville være en fin dag å slå av en prat.
Jeg snakker gjerne med uteliggere, rusavhengige og andre som faller utenfor samfunnsnormen. Med dem kan jeg snakke rett frem. Vi har noe felles. Vi er utenfor. Vi kan snakke unngå å gå rundt grøten. Det er et slikt samfunn vi trenger. Et samfunn der vi tør å snakke til de utenfor og slippe de inn.
Gi meg hånda di og vi vandrar saman, kan jeg synge. Et slikt samfunn vil jeg ha. Og jeg vil gi en tier til en mann med stresskoffert så han kan kjøpe seg en kaffe selv om han har råd selv. Kanskje han da er snillere med tiggerne våre? Og aller helst håper jeg at han tegner abonnement på Kirkens Bymisjons middager til de som trenger det.
Det skal være rom til alle. Et eller annet sted. Jeg håper på Norge og Oslo by.
Les også:
- I bunnen av containeren ligger Siri, utestengt fra byens boligtiltak, kastet ut av legevakten og utvist fra Oslo sentrum
- Midt i mengden av våryre mennesker sitter det noen som føler seg mer ensomme enn ellers
- Kommer du i begravelsen min?