På Nadheim, senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring, møter vi kvinner som er utsatt for menneskehandel og utnyttet i prostitusjon.
En av historiene som blir fortalt i Brennpunkt 14. april, minner om en kvinne jeg møtte her for noen måneder siden. Hun kom direkte til Nadheim etter å ha rømt fra sin bakmann. Jeg husker henne godt. Veldig ung og sårbar, som en fugleunge, husker jeg at jeg tenkte. Hver gang hun prøvde å forklare hva som hadde skjedd med henne, endte hver setning i et skrik. Samtidig ble jeg slått av den store styrken, intelligensen og selvoppholdelsesdriften hun viste.
Tente lys
Jeg kontaktet Rosa–prosjektet, som koordinerer trygge bosteder på krisesentre for ofre for menneskehandel. Hun fikk plass på Oslo Krisesenter i noen dager, før hun reiste videre til et annet sted i landet.
Hun hadde bare det hun sto og gikk i, så jeg ble med henne for å handle litt klær og toalettsaker. Vi var også i Domkirken og tente lys. Jeg tenkte det kunne være til trøst, for hun snakket mye om Gud.
Hun fortalte at hun var så nærsynt og nesten ikke kunne se, for noen hadde knust brillene hennes. Vi gikk til en av billigkjedene og fant et par minusbriller. Jeg glemmer aldri uttrykket i ansiktet og ordene da hun prøvde dem: «I can see»!
Jeg ga henne boka om sommerfuglkvinnen – en metafor for det traumatiserte mennesket. Boka er utarbeidet av terapeuter tilknyttet Modum Bad. «Denne boka handler om meg!» sa hun.
Fikk tilgjengelig hjelp
I den første tiden min her på Nadheim, var det mange som henne, særlig afrikanske kvinner, som oppsøkte oss og fortalte historier som gjorde at vi identifiserte dem som ofre for menneskehandel. Vi ga dem den hjelpen som er tilgjengelig. Alle fikk et trygt sted å være og livsopphold i seks måneder, mens de ble oppfordret til å vurdere å anmelde sine bakmenn. Det å anmelde framsto gjerne som eneste mulighet til fortsatt opphold, og dermed trygghet.
I løpet av det siste året har vi sett en kraftig nedgang i sånne henvendelser, og jeg lurer på hvorfor. Kan det å fortelle sin historie ha blitt som å rope inn i et vakuum? Sakene ender ikke i etterforskning, rettsak og dom. Kvinnene sendes ut til en verre situasjon enn før de søkte hjelp. Større gjeld, en bakmann som vet de har anmeldt, og rett tilbake til de stedene bakmannsapparatet befinner seg. Gjerne Spania eller Italia, det første landet de kom til i Europa.
I Brennpunktdokumentaren ser vi en representant for en italiensk hjelpeorganisasjon bekrefte det vi har visst lenge – de har ikke ressurser til å hjelpe dem der.
Analfabet fikk ikke anmelde
I dokumentaren ser vi også at det ikke settes i gang etterforskning i en sak fordi en analfabet ikke kan stave navnet på sin bakmann. Jeg tror ikke dette er normen, men det virker urettferdig hvis det er sånn at ofre for grov kriminalitet ikke får opp sakene sine uten å drive etterforskning selv. Det vil jo også bli de mest sårbare som ikke får rettferdighet. De som ikke kan lese eller skrive, eller som har vært innesperret i årevis og ikke kan gi opplysninger om navn og pengeoverføringer
I oppsøkende arbeid på strøket ser vi at politiet er aktive og håndhever Utlendingsloven. Mange afrikanske kvinner blir deportert. Det jeg lurer på, er om disse blir stilt de spørsmålene som er nødvendig for å identifisere dem som ofre for menneskehandel.
Norske myndigheter er forpliktet til å identifisere ofre, hjelpe dem og motarbeide menneskehandel, i henhold til internasjonale konvensjoner. Sakene er kompliserte, vanskelige å etterforske, de strekker seg gjerne over landegrenser. Jeg håper ikke det er sånn at vi ikke stiller spørsmålene fordi vi ikke er sikre på om vi kan håndtere svarene.
Grusomme forbrytelser i mitt eget land
Vi blir rystet når vi hører at nabojenta har vært utsatt for overgrep. Vi vet at det er viktig at hun blir trodd, at gjerningsmenn blir straffeforfulgt, at hun får hjelp til å bearbeide sine opplevelser. Det samme gjelder de kvinnene vi her snakker om.
Vi kan ikke hjelpe alle, sier du kanskje. Nei, men det kan jeg ikke forholde meg til når jeg står ansikt til ansikt med et menneske som er utsatt for grusomme forbrytelser i mitt eget land. For meg er de alle nabojenta.