Det foregår en stollek i rusbehandling, som ser ut til å nå et foreløpig bunnpunkt ved å at pårørende nå er fratatt rettigheter. Jeg håper det er en forglemmelse, som rettes fort. Hvis ikke kan det bli en skjebnesvanger avgjørelse.
Som fagsjef Guro Brekke ved Borgestadklinikken påpeker i Borgstadklinikkens blogg forsvinner pårørende ut som pasientgruppe dersom Helsedirektoratets forslag til prioriteringsveileder for tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengighet (TSB) går igjennom.
Vi får håpe det er en forglemmelse.
Når egne behov underkommuniseres
Til oss på A-senteret kommer det pårørende med belastende opplevelser knyttet til det å være pårørende til en eller flere rusmiddelavhengige. De får behandling, bistand, råd og hjelp hos terapeuter som forstår hva de har opplevd som pårørende. De kan være barna, søsken, partner, bestevenn eller foreldre til rusmiddelavhengige. Felles for dem er at de har hatt det mye vondt på grunn av andre menneskers rusmiddelinntak.
De har ofte både vært hjelpere og forståsegpåere, de har ofte underkommunisert egne behov fordi den som har et rusmiddelproblem har det så vanskelig, og de kan komme til oss med ulike «vondter». Man kan få psykiske sår av å underkommunisere egne behov, man kan få vondt i magen og spente muskler av det samme. Man kan bli engstelig og deprimert, oppleve at man er en som ikke får det til i relasjoner med andre. I en del av slike relasjoner er det også vold og omsorgssvikt, men slett ikke alltid. Uansett hva slags «vondt», så kan det å leve med en rusmiddelavhengig påvirke deg for livet.
Dobbelt vondt
Det å få hjelp, som selvstendig pasient, for slike opplevelser, har vi vært så heldige å kunne tilby. Hvis den nye prioriteringen nå skal tre i kraft, så vil vi på A-senteret måtte vinke farvel til henvendelser fra leger som ser mennesker i nød. Fastlegene vil bli sittende med mange pårørendeskjebner uten å kunne henvise dem til noe annet enn et overbelastet psykisk helsevern.
Vi ber om at dette rettes opp, vi håper det er en feiltagelse og forglemmelse at pårørende i denne saken har falt utenfor det gode selskapet. Vi håper at pårørende i det nye prioriteringsregimet, kan få rettigheter til behandling i stedet for at de ikke kommer med i betraktning.
Det dobbelt vonde i denne saken er at det å bli glemt, det er gjerne noe pårørende opplever når en kjæreste eller forelder som ønsker seg rusmidler har fått et «sug». At de da skal oppleve det samme fra en spesialisthelsetjeneste som burde være der for nettopp å fange dem opp, er i beste fall ironisk. For mange kan det bli skjebnesvangert.