Mens alle higet etter sol da dagene endelig ble lyse og himmelen blå, trakk jeg ned gardinene og krøp sammen i mørket. Jeg ville ruse meg og bli fjern fra verden. Lyset var en trussel. Dagen måtte ikke se min angst.
————
Det er tid for sommer. Alle venter på at kroppen skal få påfyll av varme og lykkevitaminet D. Alle gleder seg over lyse sommernetter i hyggelig lag. Tilsynelatende alle, i det minste.
For meg er sommeren skremmende. Jeg minnes solstrålene som glimtet ute, og hvordan de truet trangen min til å være i mørket. For om sommeren, under den skyfrie himmelen, kvitrer fuglene og alle ser glade ut. Selv hadde jeg det tryggest i mørket. På lange og lyse dager, ble det vanskelig å holde seg opptatt. Da pakket jeg meg inn i ensomheten.
Tiden som fiende
I fellesferien satt jeg i parken for meg selv. Sommerferie var stille gater og stengte dører. Jeg kunne sitte alene og kjenne grunnen forsvinne under meg. Jeg kjente meg mer og mer rotløs etter hvert som tiden gikk. Tiden var min fiende og dagene var tomme. Rotløsheten ga næring til spørsmålene. De kan fremdeles skremme meg når tiden truer; Hva er meningen med livet? Hvor kommer all elendigheten fra? Hvem er jeg?
Når jeg har god tid, kommer spørsmålene. Da er jeg på vei inn i angsten, igjen. Jeg vil hjem, og jeg vil rulle ned gardinene. Russuget blir sterkt og jeg vil fjerne byrdene hjernen bryr meg med. For slik løste jeg utfordringene før. Det bare var sånn. Det var ikke noe jeg kunne styre, men en måte å frigjøre meg fra angsten på. Trodde jeg.
Redd for ikke å være god nok
Jeg trodde dette var min skjebne. Jeg feilet gang på gang, og var redd for ikke å være god nok for de rundt meg. Jeg hadde sviktet før, og var redd for å gjøre det igjen. Etter hvert lærte jeg å mestre angsten som kunne komme til meg, uten å ruse meg. Veien hit har vært lang og kronglete. Jeg kan være redd for å føle meg ensom i dag også, men nå kan jeg møte følelsen.
Tiden som var min fiende på en lang sommerdag, ble på den kronglete veien til min venn. Jeg møtte medmennesker som respekterte meg og ikke gav meg opp. Sammen med dem våget jeg å slippe angsten ut i lyset. Jeg satte ord på hvordan jeg hadde det når tiden og ensomheten truet. Jeg vil helst ikke erkjenne at utfordringene fremdeles finnes, men jeg erkjenner at det nok er en del av min sårbarhet.
Vil møte sommeren
Med erkjennelsen kommer også lysten til å våge trosse den. I år vil jeg møte sommeren og lyset. Jeg vil stå opp om morgenen, og møte dagen og meg selv i speilet. Jeg skal takke ja til aktiviteter som sier farvel til angsten. Kjenner jeg ensomhetsfølelsen snike seg på, har jeg lært at den krymper hvis jeg lar den møte dagslyset med noen som har tro på at jeg kan mestre hverdagen uten rus. Jeg har lov til å feile og er trygg på at plattformen jeg nå står på, er stødig.
I sommer skal tiden være min venn. Jeg skal lage avtaler som tar meg bort fra mørket. Jeg er god nok, og i sommer skal jeg skape gode dager.
Bystemmer er Kirkens Bymisjons blogg, les mer her:
- — «Jeg har en CV full av hull. De hullete periodene er fylt med rus og aktivitet i rusmiljøet. Men en dag fikk jeg tillit tross hullete CV. Det slo ned som et lyn i meg.»
- — «Ved å montere armlener på midten av utebenkene, sender man ut et skjult, men likevel tydelig signal: her er det ikke rom for fremmede mennesker som trenger å hvile sine slitne kropper.»