Ved å montere armlener på midten av utebenkene, sender man ut et skjult, men likevel tydelig signal: her er det ikke rom for fremmede mennesker som trenger å hvile sine slitne kropper.
Det er sommermorgen når jeg på min sykkelrute inn til Oslo stopper i Sandvika og setter meg på en benk i parken utenfor rådhuset for å innta frokosten.
Ganske raskt innser jeg at det er noe rart med denne hvitmalte benken, idyllisk plassert på skiferheller mellom rosebed og frodig grønt gress. Den er påmontert to armlener, ikke på hver ende, slik benker ofte er skrudd sammen, men på midten. Jeg kikker meg rundt og ser at de øvrige benkene i parken har tilsvarende armlener og tenker at det kan ikke være tilfeldig.
Så slår det meg: ved å montere armlener på midten gjør det benkene helt uegnede til å hvile på og helt umulig å legge seg ned på. Dette er ugjestmilde utemøbler i det offentlige rom. Såkalt «fiendtlig arkitektur». Her i parken er det ikke rom for fremmede, trøtte, slitte mennesker. De er uønsket her.
Fenomenet med ugjestmilde offentlige rom er dessverre under utvikling i Norge. Også på stasjonsområdet på Oslo S vurderer Jernbaneverket å sette opp armlener mellom sitteplassene slik at det ikke går an å legge seg ned for en hvil. Målet er å hindre at uønskede personer frekventerer området.
Hva gjør det med oss når vi lager diskrete hindringer som er skjult for folk flest, men svært synlige budskap for dem de er ment for? Når vi lager byrom som ikke er åpne for alle, gjør det noe både med de som er velkomne der og de som er uønsket.
Byen blir mindre åpne for alle.
Les også:
Les Fredrik Edins blogg: Den herskende klassens benk
Les i Vårt Land: Dette er ikke en seng
Les i Aftenposten: Vil ha mer synlig politi og egne billettsoner på Oslo S