For første gang sier jeg at jeg ikke kommer til å prostituere meg noe mer. Det er nøye gjennomtenkt. Men jeg har vært redd for både å tenke og ikke minst si det høyt.
Å ha det bra er ingen selvfølge for meg. År med selvdestruksjon har satt sine spor. At jeg var på gata 18 år gammel, var tilfeldig, på den måten at det ikke var planlagt eller veldig nøye gjennomtenkt. Jeg ble med en som var en del år eldre enn meg og hadde solgt sex mange ganger før.
Venninna mi og jeg sto på strøket da politiet kom kjørende og stoppa ved oss. De var ganske tøffe i kjeften – kanskje fordi venninna mi også var det. Jeg måtte oppgi navn, adresse og så videre. Men i og med at jeg var 18 år, var jeg jo myndig og kunne stå der så mye jeg ville. Å være 18 år og bli satt på sosialpenger som ble utbetalt en gang i måneden gjennom flere år, var kanskje ikke den beste oppfølgingen.
***Følg Kirkens Bymisjon på Facebook å få flere sterke fortellinger fra arbeidet!
Jeg var i et enormt kaos/opprør og hadde det lite bra i livet. Og jeg har tenkt mye i ettertid at det nok var et rop om hjelp: se hva jeg gjør med meg selv! Hjelp meg!
Skulle ønske noen tok tak i meg
Jeg tenker i dag at jeg skulle ønske noen tok tak i meg. At politiet kunne sendt meg videre til hjelpeapparatet. De stoppet meg flere ganger og ba meg om å dra derfra fordi det hadde vært voldsepisoder på strøket. De pratet ikke så mye mer med meg. Det kunne de kanskje ha gjort – ikke at jeg tenkte noe over det da, men jeg har tenkt over det i senere tid.
Men jeg vet ikke hvor mottagelig jeg hadde vært for å få hjelp heller. Alt var et stort rot og kaos. Jeg vet fremdeles ikke alltid hva jeg vil. Jeg vet stort sett bare hva jeg absolutt ikke vil. Og det er kanskje problemet for mange unge også. De har det tøft og kaotisk, og da tar man dessverre dumme valg – valg man angrer på senere i livet.
Hullete CV og lite skolegang
Jeg kjenner flere kvinner som vil ut av prostitusjon, men som av ulike årsaker ikke ser noe alternativ. Å være godt voksen uten en eneste relevant jobb på CV’n, gjør det svært vanskelig å søke jobb. Og når man i tillegg har lite med skolegang, er ikke utsiktene så gode. Bare der stopper det opp for mange.
Jeg tenkte mye på det selv, følte meg som en «taper». Jeg har ikke fullført videregående skole en gang. Hvordan skulle jeg klare meg? Jeg begynte på alle voksenopplæringer i byen, men jeg fiksa det ikke. Og jeg vet at ikke jeg er den eneste som sliter med dårlig selvtillit og har dårlige erfaringer fra jeg var liten og gikk på skolen.
Må ha bedre alternativer
Å forebygge prostitusjon handler for meg om å få andre muligheter og tilbud. Ingen slutter hvis ikke alternativet er noe de ikke ser på som noe bedre. Men mange kvinner har ikke et valg eller alternativ fordi de er utsatt for menneskehandel og har bakmenn som truer og presser dem. De har ofte stor gjeld til bakmannsapparatet som innebærer at de ikke kan eller tør å slutte før gjelden er betalt.
Det er viktig å huske at det ikke finnes ett svar som er riktig. Fordi dette handler om mennesker, vil man nok få mange og ulike svar avhengig av hvem du spør. Vi er i ulike livssituasjoner og vil derfor ha ulike behov.
Det er noe jeg ofte føler politikerne glemmer. De innførte sexkjøpsloven og lovet gull og grønne skoger til kvinnene. Det var ikke måte på hvilke tilbud vi skulle få. Men tilbudene og tiltakene uteble. Noe som ikke overasket oss så mye.
Politikerne var fornøyde og følte de hadde gjort sitt for å stoppe sex-salget i Norge. Men det ble jo ikke borte. Mange gjorde det bare på andre måter enn å gå på gata, ved for eksempel å jobbe innendørs eller ordne kontakter via nettet.
Vil ikke mer
Nå har jeg lagt det på hylla fordi jeg ser at jeg kan gjøre andre ting som for meg gir mening og et bra liv. Jeg sier for første gang at jeg ikke kommer til å prostituere meg noe mer. Det er nøye gjennomtenkt. Jeg har vært redd for både å tenke og ikke minst si det høyt. Det er ca. tre år siden jeg prostituerte meg. Og jeg har siden fått det veldig bra.
Det at jeg har fått det så bra, gjør at andre ting i livet faller på plass. Da trenger jeg ikke å være destruktiv. Jeg setter meg ikke i situasjoner som gjør at jeg kommer i akutt pengenød.
Men bedringsprosessen begynte ikke for tre år siden, den begynte mye før. Ting tar tid. Og det tok meg enormt mange år å få orden på livet mitt.
Var redd og trengte tid
Det viktigste i min prosess mot å få det bra, var at jeg hadde noen fine og gode mennesker rundt meg. Og dem har jeg ennå. Det har vært helt avgjørende for meg. De har orka meg. Ingenting har vært for vondt, vanskelig, trist eller ekkelt å høre på. Jeg har prata, prata og prata. Og de har ikke minst vist en enorm omsorg og forståelse for livet mitt.
En varm takk til Helse på PRO-sentret, som skjønte at jeg trengte en del oppfølging og ga meg det uten forpliktelser i starten. De skjønte at jeg var redd og trengte tid. Takk for all støtte og omsorg gjennom mange år.
Og masse takk til Kirkens Bymisjons senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring, Nadheim, og spesielt Lena (sosialkonsulent), som har hørt på meg i ni år. De første åra var det ikke så mye latter eller tull og tøys. Jeg hadde det enormt tøft, men hun orket å være sammen med meg, hun hørte alltid på meg, og hun skjønte at jeg trengte tid. Hun ga meg aldri opp, selv om jeg gjorde det selv.
Når det meste i livet er utrygt, er stabilitet enormt viktig. Og det fikk jeg. Det var med på å lege sinnet mitt.
Bystemmer er Kirkens Bymisjons blogg, les flere innlegg her:
- — Han hadde ikke møtt opp på jobb hos oss i Kirkens Bymisjon på lang tid. Nå ba han meg om en sjanse til – hvis han klarer å bli rusfri. Her er svaret han fikk.»
- — «Mens alle higet etter sol da dagene endelig ble lyse og himmelen blå, trakk jeg ned gardinene og krøp sammen i mørket.»
- — «En fortelling om mobbing. Min egen.»