Denne uken reiser en rekke brukerstyrte organisasjoner tilknyttet Batteriet til Arendalsuka – en politisk møteplass. Har grasrotorganisasjonene innen fattigdom og sosial ekskludering en sjans i sørlandshavet?
Vi har i tiden før avreise forberedt budskap, definert målgrupper og kanaler . Men hvordan kan vi komme frem til riktig posisjon foran mikrofonen, hvordan bli sett og hørt med våre mange viktige saker? That’s the question.
Pressen har sin definisjonsmakt og sine nyhetskriterier: aktualitet, vesentlighet, nærhet, identifikasjon, sensasjon, konflikt, eliteperson/kjendis. Politikerne har en annen, de skal gjennomføre sin politikk, men samtidig se til velgeroppslutningen. Sosiale medier en tredje: online-anarkiet, der du og jeg avgjør.
Målet for turen er å utvikle vår evne til strategisk tenkning omkring valg av målgrupper, budskap og kanaler.
Arendalsuka er avsparket for høstens valgkamp. Det som imidlertid slår meg nå like før avreise er hvor viktige sakene våre er, men hvor lite sannsynlig det er at de får dominere i nyhetsbildet fra Arendal. Våre organisasjoner vil blant annet fokusere på:
– Å redusere stigma knyttet til psykiske lidelser
– Øke kunnskapen om forfulgte menneskegrupper i Nord-Afrika
– Fattigdom i Norge og sosial boligpolitikk
– Papirløses situasjon
– Unge mennesker på gata med utfordringer innen rus og psykiatri
– Et NAV som må styrkes i møte med utsatte grupper
Hvis vi ser på saken om papirløses situasjon i Norge. 85% av den norske befolkningen stemmer på partier som ønsker en strengere asyl- og innvandringspolitikk. Å fronte rettigheter for denne voksende underklassen gir ikke medvind i seilene. Kun få partier gjør en innsats i Stortinget: SV, Krf og ikke minst Venstre. De tjener ikke velgere på det, men kjemper for det de mener det er viktig.
På sosiale medier er oppslutningen laber, folk flest vil ikke bli assosiert med det noen kaller ulovlig opphold i Norge. Pressen har imidlertid vist interesse for saken, men en del mediehus tvinges i større grad til å rette seg mot det folk flest ønsker å se og høre, det gjelder også for rikskringkasteren NRK. Folk tåler ikke for mange saker om flyktninger, verdens nød og asylpolitikk. Derfor er spalteplass og sendetid begrenset.
Jeg synes det er betimelig med et mediefilosofisk spørsmål: Kan samfunnet stille krav til pressen? Kan vi som grasrotorganisasjoner og samfunnsborgere stille krav til de som eier mikrofonen? Ethvert demokrati bærer i seg idé om nødvendigheten av en politisk diskuterende offentlighet, og en viss type presse. En fri presse som er uavhengig av de til enhver tid sittende makthaverne, og preget av kritikk og mangfold. Men bør pressen også påta seg mer positive plikter? En opplysningsfunksjon med normative trekk? (jf. Forsker Ingerid Straume i «Pressens samfunnsrolle og -mandat — sett gjennom Durkheims briller) Jeg mener det er rimelig at samfunnet stiller visse positive krav til pressen med moralsk begrunnet legitimitet, og jeg vil foreslå følgende moralske norm: at alle grupper i samfunnet bør få lik tilgang til å få sin situasjon belyst i det offentlige rom.
Vi bretter vi opp armene før Arendalsuka og putter motet i brystet. Vi vil skape forandringer for et varmt og inkluderende samfunn, der alle har lik tilgang til samfunnets goder. Sosial rettferdighet er vårt mål. Hør oss! Se oss!