Hvordan kan en eldre, syk person bo hjemme når sykdommen fører til at hun sier nei til hjelp?
Vi har sett hvordan sulten kan ramme eldre hjemmeboende. Vi har sett hvordan tilsyn svikter. Og vi mener det trengs en annen oppfølging, og en sikring av pasientrettigheter på hjemmebane.
Min oppgave er å lede Omsorg+, et nytt botilbud og omsorgsnivå som gir eldre mulighet til å klare seg lengre i eget hjem. NHO har beregnet den samfunnsøkonomiske gevinsten av et leveår ved Kampen Omsorg+ til 367.000 kr, her er 95 beboere. Det er fremmedartet for en bymisjonsvirksomhet å komme ut i summen av et excel-ark, men finnes det en verdi i regnestykket er det oppsiktsvekkende positivt. Vårt mål er nettopp bærekraftig omsorg på godt vis.
Selv om politikere gir befolkningen forventninger i valgkampen, vet vi som arbeider i omsorgstjenestene at det er bedre omsorgsrutiner som må skje. Gitt denne virkeligheten må innsatsen rettes der den trengs mest, og treffer best.
Fremmer ikke egne krav
Hvem er de sårbare eldre? Dette er et helsefaglig spørsmål, og det første vi må forvente er at omsorgstjenesten har høy bevisst om nettopp det. Hvem må vi se ekstra godt etter? Hvor må tiltak innføres raskt? Tjenester tildeles i befolkningen etter søknad, politikk må bidra til at det kan utforme praksis for dem som ikke evner å fremme sine krav.
«Bo hjemme lengst mulig-politikken» har sin nedside i at virkemidlene for å hjelpe de svakeste er dårlig utviklet. Det må i noen tilfeller gis andre rammer for tilpasset og kompetent oppfølging over tid enn hva vi er vitne til i dag. Eldre personer med betydelig hukommelsessvikt er f eks. spesielt utsatt for vekttap og problemer relatert til måltider.
Vi har sett hvordan sulten rammer når innsatsen kun er et tilbud om hjelp, og sykdommen takker nei. Hvor og hvordan vi skal komme i hjelpeposisjon og utøve myndighet er et etisk minefelt. Det nødvendig å sette ressurser i å veilede for disse situasjonene, slik at bistand kan ytes i tråd med intensjonen i Pasientrettighetsloven.
Fastlegen vet ikke
En utfordring for de svakeste hjemmeboende eldre er et fastlegesystem som ikke i tilstrekkelig grad fastholder oppfølgings- og behandlingsansvaret for dem som er forbi evnen til egen ivaretakelse. Hvor er politikkens virkemidler på dette området?
Depresjon og psykisk sykdom erfares som en betydelig utfordring for eldrebefolkningen, men selv etter opptrappingsplan for psykisk helse lar vi fortsatt befolkningen i seks bydeler i Oslo vest og øst dele kun 16 plasser i alderspsykiatrisk døgnbehandlingstilbud. Dette er for dårlig!
Realistisk politikk?
Det er tunge tema jeg utfordrer, og de kan ikke lett besvares med – en bedre kvalitet, en bedre hverdag, mer tid, mer, mer, mer. Ansvarlig politikk må snakke realistisk til folk om ansvaret hver og en må ta for egen helse i en mer presset velferdsstat, og samtidig vende ressurser og virkemidler til områder der behovene viser seg størst.
På Kampen Omsorg+ har beboerrådet invitert byens politikere til å debattere temaet: «Hvordan kan omsorgstjenesten innrettes slik at sårbare individ blir sett og ivaretatt i vår by?» Deres bevissthet er vekket av å være vitne til at naboens behov er dårlig ivaretatt.
Velkommen til debatt 1. september kl. 12!