Det finnes mange slags helter i vår verden. Det finnes mennesker som går over Grønland, det finnes mennesker som forsker på medisiner som gjør oss friske, det finnes mennesker som reiser på den andre siden av kloden for å hjelpe mennesker i nød.
Men for mange er det en heltedåd bare å komme seg ut av døren om morgenen. Det finnes mye mot i å gå på et jobbintervju etter mange år uten arbeid, eller komme på lunsj på Kirkens Bymisjons aktivitetshus Prindsen når du kanskje helst bare ville bli værende i sengen for å slippe å møte verden utenfor.
Livet på vent
En av brukerne jeg har møtt, er en slik helt. La oss kalle henne Inger. Hun er 40 år, akkurat som meg, kanskje derfor blir historien hennes ekstra sterk. Inger var en helt vanlig jente med alle de drømmer og håp som en jente i begynnelsen av 20-årene har. En dag våkner hun opp til en helt annen verden, en verden fylt av angst og uro, en verden som psykiatrisk pasient.
Utdannelsen må utsettes, og livet må settes på vent, hvor lenge vet hun ikke. Det er vondt å tenke på hvor mange år som allerede har gått.
For Inger blir selv de små kamper som vinnes, store. En tur i marka gir mestringsfølelse, en innlevert oppgave på studiet gir stor glede, en dag på jobben hos Kirkens Bymisjons nye arbeidstilbud, Spenn, gir følelsen av at hun betyr noe.
Jeg beundrer Inger
Jeg beundrer hennes glede over små ting, beundrer hennes ærlighet og hvordan hun forteller om sin hverdag. Jeg beundrer henne for at hun hele tiden utfordrer seg selv til tross for alle hindringene på veien. Og jeg beundrer henne for at hun har overskudd til å ta meg i mot med en slik vennlighet som hun gjør.
Inger og alle brukerne på «Prindsen» og Spenn er mine hverdagshelter.