Ansikt til ansikt med oss selv og vår samtid må vi kunne svare på dette spørsmålet: Hva er et menneske verdt? Svaret avgjør hva slags samfunn vi vil være – og hvilken verden vi vil forme.
Før du leser videre, kan vi ikke bli enige om en ting: Alle mennesker har en verdi, samme verdi. Er like mye verdt. Menneskeverd er noe vi har, ikke noe vi gir eller får.
Hvis noen av oss skulle hatt ansvar for å tildele eller fordele verdi, slik vi fordeler penger, goder, ytelser og så videre, ville ansvaret vært for stort til å bære. Ingen av oss vil ha den jobben.
Å bli behandlet med verdighet
Men hvorfor fremstår noen mennesker som mer verdifulle enn andre – og hva kommer i veien for at vi skal kunne klare å se hvert enkelt menneske som like verdifullt?
En av ungdommene som deltok på Global Dignity Day (21.10.2015) satte gode ord på det: «Jeg er flau over å si det, men når jeg ser tiggerne, hvor møkkete de er, hvordan de lever, så er det så vanskelig å se verdigheten deres. De er så annerledes og det ser ikke ut som om de ser seg selv som verdifulle heller…»
Allerede nå kan vi begynne å nyansere, eller komplisere, bildet. Det handler ikke bare om å ha verdi, men å oppleve seg som verdifull. For å oppleve seg verdig må man bli behandlet med verdighet av andre.
Den enkeltes opplevelse av verdi, henger med andre ord sammen med medmenneskers og samfunnets evne til å omsette det faktum at alle er likeverdige i handling.
Verdighet og grunnleggende behov
Hvis vi kan være enige om at alle mennesker har samme verdi og at ingen av oss skal eller kan tildele eller frata andre verdi, har vi oppdaget noe viktig. Vi har oppdaget likeverdet og vi har oppdaget gjensidigheten. Underkjenner jeg andres verdighet, underkjenner jeg også min egen.
En måte å vise menneskers ukrenkelige verdi på, er å anerkjenne at alle mennesker har grunnleggende behov. Mennesker må få sove, gå på do, ta seg en dusj, få næring og så videre – uansett, også nyankomne asylsøkerne og tilreisende EØS borgere. Mennesker må også erfare å få dekket grunnleggende behov som anerkjennelse og respekt, uansett tilhørighet eller status.
Stort sett klarer vi dette, men noen ganger vakler vi. Noen ganger kommer for eksempel tilhørighet og status i veien, og de grunnleggende behovene blir skjøvet i bakgrunnen. Det kan også skje hvis mennesker blir for fremmede for oss. Hvis vi ikke finner noen iøynefallende likheter som vekker vår medmenneskelighet.
Gjenkjennelse og empati
Det kan virke som om for eksempel mediene, som skal fortelle en personlig historie, alltid må finne noe som vekker oppsikt eller noe som vi kan identifisere oss med, for at historien skal nå frem til oss som lesere.
Vi ser det ofte; hvordan den rusavhengige blir tydeligere for oss når vi leser at han har vært maratonløper i ungdomstiden, hvordan vi lettere kan identifisere oss med «tiggeren» når vi hører at han har vært i jobb eller at han også er far og hvordan respekten for den arbeidsledige øker når vi får vite at hun har hatt en lederstilling, men mistet jobben.
Hva handler dette om?
Vi tror at mediene vil være med på å gi mennesker et ansikt. De vil gjøre de fremmede mindre fremmede. At vi skal se «tiggeren» som Maria – og ikke bare en «tigger». Et ansikt med et navn og en historie, de vil skape gjenkjennelse. Slik at vi kjenner oss igjen i andres liv, slik at vi kan forholde oss til deres situasjon med mer forståelse – og kanskje empati.
På mange måter er dette bra. Det er noe fint med historier som gjør andre mennesker til tydelige individer for oss, spesielt de som vi så langt bare har klart å forholde oss til som del av en gruppe.
Alle har det – og alle har rett på det
I verdigheten ligger det også en etisk utfordring, fordi menneskeverd må stå på egne ben. Vi må klare å anerkjenne menneskers ukrenkelige og grunnleggende verdi også uten å få disse historiene. Uten at vi klarer å kjenne oss nevneverdig igjen.
Hvis historiene er det som får oss til å innse, huske eller godta et menneskes verdi (og derfor de grunnleggende behovene) hva da med alle de historiene vi aldri får høre? Og hva med de som ikke er gjenkjennelige, som ikke har noe å fortelle som gjør at vi kjenner oss igjen? Å tale de tauses sak er en av de største diakonale utfordringer i velferdssamfunnet. Verdighet kan ikke være noe som bare kommer de til gode, som er så heldige å bli gjenkjennelige for oss.
Den enkeltes verdighet og opplevelse av verdi er ikke knyttet til hva vi har prestert eller om noen kjenner seg igjen i meg – men kun til det faktum at jeg er menneske – akkurat som deg.
Det er en trøst at menneskeverdet ikke er noe som noen gir til andre. Menneskeverdet er der, selv før vår refleksjon om det. Ingen kan ta menneskeverdet fra noen. Vi kan bare overse det, krenke det. Verdighet er grunnleggende. Alle har det – og alle har rett på det.
Les også: