Vi trenger flere sykehjemsprester – ikke færre!

Bare halvparten av Oslos sykehjem har sykehjemsprester. Alle burde ha det. Det handler om omsorg for hele mennesket.

For at vi skal kjenne oss som hele mennesker, trenger vi helhetlig omsorg. Sykehjemsprestene er en del av den utvidede omsorgen som også legger til rette for åndelige behov i vid forstand. Det handler om et livssynsåpent tilbud, med forankring i norsk lov.

Her er noen bilder fra min hverdag:

På vei til seremonirommet møter jeg Bjørg og Marit som er tidlig ute på vei til andakt med lystenning, en andaktsform spesielt tilrettelagt for sykehjemsbeboere, der vi bruker lang tid på selve lystenningen.

Vi hilser på hverandre, og i det jeg går videre hører jeg Marit si:  – Jeg husker ikke hva vi skal, men jeg vet det er hyggelig!

I det jeg går inn i rommet har Elise nådd igjen de to andre, og jeg hører henne spørre: – Hvem er hun?

Jeg hører Bjørg leter etter ordene: – Det er hun, hun… hun som kommer med trøst.

Så er det tid for lystenning. Beboerne sitter i en sirkel med lystenningsstedet i midten. «Anna sitter sammenkrøket i rullestolen. Hun virker fjern i blikket.

Lys blir tent for Sigrun, Ivar, Rigmor. Så kommer turen til Anna! Jeg ser på henne, tenner lyset og sier: – Vi tenner et lys for deg Anna!

Da retter hun seg opp i ryggen, ser seg rundt og sier med ettertrykk: – Det er meg!

Tre barn, tre livssyn

Ved dødsleiet: tre barn med tre ulike livssyn. De ønsker en høytidsstund ved mors seng og har spurt om sykehjemspresten kan bistå dem. Etter å ha snakka sammen om hva den enkelte ønsker, velger vi å synge sangen mor brukte å synge om kvelden da de var små. Og barna ønsker ut fra mors livssyn å ha med Fadervår og velsignelsen.

En halv time senere dør hun fredelig med barna sine rundt seg. Den lille historien viser at ritualer låner oss ord og hjelper oss å holde ting sammen i kriser og i møte med døden.

Å minnes den døde

Det har vært mange dødsfall i avdelingen de siste ukene, og de ansatte samles til refleksjon. Flere ansatte har tårer i øynene, men også smilene og latteren har sin plass når vi deler minnene.

Det tennes et lys for og samtales om hver enkelt beboer: Hva som var spesielt med han/henne, hva vi alltid vil huske, hva som var godt eller utfordrende den siste tiden. Hvordan samhandlingen med pårørende var. Hvordan vi fikk gitt helhetlig omsorg, inkludert åndelig omsorg, den siste tiden. Om samtalepartnere/ritualforvaltere fra andre tros- og livssynsamfunn har blitt brukt.

For at vi skal kjenne oss som hele mennesker

Dette er tre glimt fra sykehjemsprestens hverdag i møte med beboere, pårørende og ansatte. Helt fra Kirkens Bymisjon startet sykehjemsdrift på Ammerud i 1970 har helthetlig omsorg vært grunnleggende for driften.

For at vi skal kjenne oss som hele mennesker, må vi bli møtt med helhetlig omsorg dvs. omsorg som møter våre fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og åndelige behov. Derfor har Kirkens Bymisjon gjennom alle år hatt sykehjemsprester og kultur- og frivilligledere tilsatt i tillegg til pleiere, fysio- og ergoterapeuter og leger i sine sykehjem.

Det nye byrådets ønske om å gjennomgå ordningen med sykehjemsprester i Oslo, må i utgangspunktet sees positivt på. I dag dekker denne tjenesten bare halvparten av sykehjemmene i byen.

Tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerett, og rundskriv fra Helsedirektoratet «Rett til egen tros- og livssynsutøvelse» understreker tjenesteyters plikt til å tilrettelegge og gi bistand til de som trenger det, som beboere i sykehjem.

Det vil også være nødvendig å utvide tjenesten i samsvar med det nye livssynsmangfoldet som etter hvert også vil gjelde i byens sykehjem. Et arbeid som Kirkens Bymisjon er i gang med. I inneværende år er nytt livssynsåpent seremonirom åpnet på Bekkelagshjemmet og vaskerom for rituell vask for muslimer er lagt inn i planene for det nye Ammerudhjemmet.

I dag er det overveldende flertallet av sykehjemsbeboerne kristne og ønsker seg prest. Dessuten er prestetjenesten slik den utøves en livssynåpen tjeneste. Den tilbyr sine tjenester til alle, og der noen foretrekker annen betjening, legges det aktivt til rette for dette.  Å kutte nåværende sykehjems prestetjeneste i stedet for å evaluere og eventuelt forbedre tilbudet i tråd med beboernes behov, vil innebære en alvorlig svekkelse av det helhetlige omsorgstilbudet til beboere, pårørende og ansatte på sykehjemmene.