Det kan komme mye godt ut av respektfulle møter, og det var nettopp det som skjedde 15. januar 1991.
Historie er viktig. Historien tegner linjer og gjør oss kjent med våre røtter. Røtter gir forankring, og forankring trenger vi. Ikke for å stå stille, men for å finne retning og vei for vandringen videre. I tillegg er det sånn at den som er kjent med egne røtter, lettere blir nysgjerrig på andres.
Nær folk og synlig i byens gater
En organisasjon blir ikke til ved tilfeldigheter, og den lever ikke videre av seg selv. Dette gjelder Kirkens Bymisjon også. Det er 25 år siden Kirkens Bymisjon ble stiftet i Trondheim. Det skjedde 15. januar 1991. Dagen før Gulfkrigen brøt ut og to dager før kong Olav døde. Det kan komme mye godt ut av respektfulle møter, og det var nettopp det som skjedde. I Trondheim kommune var det en sosialpolitisk tenkning med åpenhet for samarbeid mellom det offentlige og det private. Kirken med biskop og domprost i spissen ønsket en oppsøkende diakoni nær folk og synlig i byens gater. Bymisjonen i Oslo var opptatt av fornyelse og hadde kunnskap og erfaringer som ble stilt til rådighet. Disse tre miljøene fant hverandre. Kreftene ble forenet i et felles engasjement preget av tillit og gjensidig forpliktelse. Tilliten har vist seg slitesterk. Forpliktelsen likeså. Det har skapt rom for kreativitet og utvikling i takt med byens skiftende utfordringer.
Mange som leser og hører om arbeidet i dag, blir overrasket over bredden og mangfoldet. Fra en forsiktig begynnelse, er vi blitt en organisasjon med 65 ansatte og 700 frivillige. Vi retter arbeidet mot barn og ungdom, familier som strever, mot rusavhengige og husløse, fattige tilreisende, mennesker i krise. For å nevne noen.
Mine rause og verdifulle veivisere i byens bakgater
Jeg er heldig som har fått være med nesten helt fra starten. Når jeg går over Torvet på vei til Vår Frue kirke eller Munkegata 4 og kaster et kjapt blikk på Hornemansgården, kjenner jeg en stille glede. Der inne hadde jeg mitt første kontor. Det var enkelt og slitt etter dagens standard. Men det hadde en særdeles rimelig husleie og en fantastisk plassering med vindu mot kirken og parken. Rett utenfor veggen sto det en benk. Den var sjelden ledig, men den hadde alltid plass til en til. Der samlet byens løse fugler seg. De ble mine rause og verdifulle veivisere i byens bakgater og livets irrganger.
Det var en tynn vegg mellom pulten min og benken i parken. Mellom, innenfor og utenfor. Arbeid og ledighet. Makt og avmakt. Jeg kjente meg igjen i dem jeg møtte og lærte mye om tynne vegger, skjøre grenser og forunderlige tilfeldigheter. At det kan være kort vei mellom glede og sorg. Mestring og nederlag. Livsmot og fortvilelse. Det er ofte så lite som skal til. En sykdom. Et dødsfall. Et dårlig valg. Et sår som ikke vil gro. En elsket som forlater deg. En angst du ikke kommer over. Hver dag livet smiler er en gave til oss. Hvem som havner på den ene eller andre siden av veggen, er vanskelig å forutsi. Det er det som gjør livet så gåtefullt. Det er derfor vi aldri skal slutte å glede oss over alt som er godt. Det er derfor vi alltid skal kjempe utrettelig og kompromissløst for rettferdighet og nye muligheter for alle. For en by som har rom for alle.
25 år er verd å markere…
…og det skal vi gjøre. Med fagseminar om familiearbeid. Byvandring. Høymesse i domen og åpent hus i Vår Frue kirke. Vi liker å tenke at bymisjonen er byens misjon. Den bærer mange og bæres av mange. Og vi vil gjerne gi noe tilbake. Det går bra med oss. Men det går ikke av seg selv. Det går ikke uten klare prioriteringer, levende verdier og hardt arbeid. Det går ikke uten god samhandling med Trondheim kommune. Det går ikke uten venner som deler visjonen om at mennesker i byen skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg. Det er mange som gjør det mulig å være til stede. I øyehøyde. Midt i alt det vakre og sårbare som møter oss. Vi bekjenner vår avhengighet. Den skal ikke kureres. Men utvikles gjennom partnerskap og kreativt samarbeid.
Likeverd, gjensidighet og en vennlig by
Vi trenger hverandre i tiden som kommer. Endringene i Europa og uroen i verden har ringvirkninger som merkes i Trondheims gater. Nye ansikter er synlige i bybildet. Blant dem er fattige tilreisende og flyktninger langveisfra. Noen er enslige mindreårige. De ønsker en trygg framtid og trenger hjelp for å få det til. Vår oppmerksomhet framover må i mye større grad rettes mot faren for marginalisering og alle former for utenforskap. Mistilliten mellom etniske grupper og det øvrige samfunnet bør uroe oss mer enn den gjør. Vi trenger steder og stemmer som utfordrer skillet mellom dem og oss. Vi har behov for at ordet vi utvides fra å bety meg og mine nærmeste til å omfatte det store fellesskapet der alle kan kjenne seg hjemme og vite at de har en plass. Først da kan vi kan snakke om likeverd, gjensidighet og en vennlig by.
Jeg er stolt av Kirkens Bymisjon. Av ansatte og frivillige. Av det gode arbeidet som gjøres hver eneste dag. Jeg er glad for tilliten vi blir møtt med og mulighetene vi har fått. Men mest av alt er jeg takknemlig. Takknemligheten blir sterkere med årene. Etter hvert som jeg innser at livet er sårbart og at lykke ikke er noe jeg kan kreve eller forvente. Vi er heldige som lever i et land der de fleste har det godt. Lykken vi erfarer bør gjøre oss sterke, modige og besluttsomme. Vi kan gjøre en forskjell. I dag og i tiden som kommer. Til beste for folk i byen, både de som er her og de som måtte komme. Og la oss håpe og tro: Til Guds ære.