Det er stor forskjell på oss mennesker. Derfor er det viktig at vi får uttrykke det vi har inni oss ved hjelp av kunst.
Jeg vet ingen ting om hvordan det er å operere i rusverdenen. Jeg har selvsagt vært dritings, men det er uhell som jeg kan telle på to hender. Hendelser som er jevnt fordelt over de årene som er gått siden jeg var sørpe full første gang. Da var jeg 16 år, og nå er jeg over femti.
Jeg vet ingen ting om hvordan det er å være mentalt ustabil. Jeg har selvsagt tenkt at «nå klikker det for meg», og jeg har løpt ut i skogen og gaulet. Men etter å ha fått tenkt meg grundig om, så har følelsene fått lagt seg og det er greit at de er.
Jeg vet ingen ting om hvordan det må føles å være i en livssituasjon, over en lang periode, som man helst vil ut av. For meg er det en skremmende tanke.
Fanget i kunsten
Det jeg er fanget av og som jeg ikke kommer ut av, er kunstens verden. Jeg vil for all del ikke ut av den verdenen heller. Jeg vil egentlig bare dykke lengre og lengre inn i kunstmaterien hver dag.
Jeg lever og ånder for kunst. Når jeg ikke jobber fysisk med det så tenker jeg på det. Hele min tilværelse er basert på kunstnerisk inntrykk og uttrykk. Det er i kunstens verden jeg får mine store kick. Jeg er glad jeg er født med akkurat disse evnene.
Jeg vet at mange andre også er det, og jeg vet at mange ikke får uttrykt seg innenfor kunstfaget av forskjellige årsaker. Og det er her jeg kommer ”inn i bildet”. I mange år har jeg vært så heldig å få være veileder for utallige mennesker i kunstens verden. Det er en glede og berikelse for meg og få være inspirator innenfor kunstfaget, enten det er på kulturskolen eller via Kirkens Bymisjon.
Får være med på en personlig reise
Jeg dybdeintervjuer ikke de som kommer til meg om hvordan de har det, eller hva som skjer på privatfronten. Om det er naturlig og passer seg sånn, kan man selvsagt snakke om personlige ting, men mest av alt ender vi opp med å arbeide. Det er en sann glede for meg å få være med på en ferd, der mennesker ofte er litt usikre med å komme i gang – til at jeg ser at farger, former og streker begynner å leve.
Jeg liker å jobbe for Kirkens Bymisjon. Her er det ingen som formaner om hverken levesett eller livssyn. Vi får være som vi er. Vi får være som vi er som mennesker, og møter du meg som kunstveileder, så får du være helt fri i ditt uttrykk.
I kunstens verden er det ingen som kan bestemme hva du skal si. Vi kan tegne en hånd slik den ser ut om du ønsker det eller utstyre hånden med syv rosaprikkede fingre om det er mer ønskelig.
Ikke stor forskjell på mennesker
Da jeg for omlag ti år siden skulle møte en rusavhengig første gang, var jeg mildt sagt spent. Ja, litt redd også. Jeg hadde aldri snakket med en narkoman før. Det viste seg at vedkommende var like spent og nervøs som meg. Han hadde heller ikke snakket med så mange utenfor rusmiljøet på lange tider, og hvordan skulle det gå med dialogen i forhold til meg?
Det er ikke så stor forskjell på oss mennesker. Det er derfor vi har behov for å møtes, og inspirere hverandre.
Det er stor forskjell på oss mennesker. Derfor er det viktig at vi får uttrykke det vi har inni oss ved hjelp av kunst.