Line var en sliten alenemor med to små barn og lite nettverk rundt seg. Jeg hadde voksne barn og både tid og energi til overs. Heldigvis fantes det et system for å koble oss sammen.
Det hele startet en januarkveld i 2015: Mitt yngste barn hadde nettopp fylt 18 år, og jeg satt med en tanke om at en ny fase i livet mitt hadde begynt. Hva nå?
Jeg hadde tid til overs; ingen flere foreldremøter, hyggekvelder på skolen, dugnader eller fotballcuper. Kanskje jeg nå kunne gjøre noe for andre, utenfor min lille, trygge tilværelse?
Jeg satt meg ned og leste om Kirkens Bymisjon på hjemmesida deres. Jeg var nysgjerrig på arbeidet de gjør i byen vår og ble spesielt opptatt av Home-Start Familiekontakten, et støtteprogram for småbarnsfamilier, der frivillige besøker en familie én dag i uka, to-fire timer, i en periode på et halvt år.
I løpet av denne kvelden hadde jeg meldt meg som frivillig familiekontakt.
Sliten og uten nettverk
Familien jeg møtte bestod av mamma Line og hennes to barn; Kaja på fire og Lars på seks år. På det tidspunktet hadde familien lite nettverk. Line var sliten og hadde behov for avlastning i foreldrerollen.
Første gang jeg møtte familien, endte jeg opp på trampolinen sammen med barna. Sammen har vi etter hvert funnet en form på ettermiddagene. Vi har hoppet mer på trampoline, vært på sykkeltur, bygget med Lego, lekt med biler og gjort en lang rekke andre, hverdagslige gjøremål. Vi har tørket tårer, flira og tulla.
Under et av besøkene var Kaja og jeg alene hjemme. Jeg spurte henne hva hun ville at vi skulle finne på. Hun svarte entusiastisk:
– Vi kan gå på rommet til mamma og hoppe i senga hennes!
Stille tenkte jeg «der går min grense, jeg hopper ikke i andres senger».
– Hva om vi lager vaffelrøre og kveldsmat til mamma og storebror kommer hjem? spurte jeg.
Forslaget ble godt mottatt. Vi stekte vafler, dekket bordet, laga plakat på døra – og gjestene ble så glade da de kom hjem.
Stabilitet og håp
Som familiekontakt er jeg opptatt av å følge barnas initiativ og å lære dem å kjenne. For at barna skal bli kjent med og respektere oss voksne, må vi både tørre å by på oss selv og samtidig sette grenser.
En familiekontakt er ingen ”hvem som helst” som kommer hjem til familiene hver uke. Vi representerer stabilitet, noe positivt, håp, en opplevelse av å bli sett.
Home-Start Familiekontakten handler om å støtte en familie over en periode, slik at «de kommer seg over ei kneik». Line uttrykte det på denne måten:
– Bare tanken på at du kommer hver uke gjør noe med meg. Jeg har begynt å se lysere på tilværelsen.
Å si takk for nå – på gjensyn
Etter seks måneder var det på tide å si takk for nå – eller på gjensyn. Både Line og jeg hadde en stund i forveien begynt å forberede barna på dette. Vi forklarte dem at jeg nå skulle hjelpe en annen familie.
Barna undret seg over hvem den nye familien kunne være. Kanskje var det nabobarna? Lars, som går i 1. klasse, hadde nettopp feiret at klassen hans hadde gått 100 dager på skolen. Raskt knyttet han vårt bekjentskap opp mot dette, da jeg tilfeldigvis startet med å besøke dem rett etter skolestart.
– Men da har vi jo kjent hverandre i 100 dager! Da må vi ha fest og rope hurra for Mildrid som har hjulpet oss, ropte han entusiastisk.
Barna tok regien, og det ble en flott avslutningsfest med servietter og lys på bordet, taco og brownies, is og brus. Jeg ble plassert i midten, mellom barna. Vi snakket om gode minner, om alt vi hadde gjort. Vi rakk til og med å leke den leken vi alltid hadde lekt.
Vemod og takknemlighet
Så ble jeg fulgt ut på trappa og tok avskjed med ei mor som sto med tårer i øynene, og med to oppspilte og overtrøtte barn. Takk for nå. Ei epoke er over.
Den kvelden hadde jeg vanskelig for å få sove. Det var mange tanker og følelser i sving; vemod og sorg for at noe var forbi, men mest av alt var jeg fylt av takknemlighet over å ha fått oppleve å være til for noen andre.