Hun spytter blod, retter ryggen, bretter opp ermene og prøver å bygge opp livet sitt. Igjen og igjen. Og igjen. For en gang må det jo lykkes.
Nylig dumpet hun ned i stolen på kontoret mitt. Det var lenge siden jeg hadde sett henne, hun med den fine jakken.
Men jakken reddet henne. Den løy om hvem hun var, og tok vare på verdigheten hennes. Den skapte et skille mellom henne og de andre. Derfor var den viktig. Hun visst det, og hun visst at jeg visste det. Derfor sa hun ofte til meg at «jeg stoler på deg!».
Men nå var livet hennes i ferd med å gå i stykker. Rusen hadde begynt å prege henne mer nå. Hun snakket usammenhengende. Så rundt seg som et jaget dyr. Reiste seg opp, og satte seg ned på stolen. «Er jeg trygg?? Kan du lovet at jeg er trygg?», gjentok hun. Jeg kunne jo ikke love det. Livet er en kalkulert risiko.
«Jeg må ha noe å gjøre, jeg orker ikke flere avslag nå. Jeg har søkt på jobb over alt. De ringer ikke tilbake. Jeg orker ikke mer nå», sa hun. Og jeg så det på henne, hun var helt på kanten. Så reiste hun seg opp og forsvant ut døra.
Livet hennes raknet den kvelden, jeg hørte det etterpå. Heldigvis ble hun tatt hånd om og fikk hvile noen dager.
Det er så godt at du ikke gir opp. Så inderlig godt det er å ha deg tilbake. Så heldig jeg er som får jobbe sammen med folk som deg; som spytter blod, retter ryggen, bretter opp ermene og prøver å bygge opp livet sitt enda en gang.
En gang må det jo lykkes.