Før sykurset for romkvinnene var jeg rustet til tennene med advarsler og «gode råd»: «Du får dem ikke til å møte presis. De klarer ikke å fokusere på arbeidet. De har ingen arbeidsmoral».
Dette ville bli en vanskelig gruppe å jobbe med, jeg var innstilt på det. Men mitt møte med romkvinnene ble noe ganske annet enn forventet.
I noen uker hadde vi henvendt oss til kvinner som tigger på gaten i Oslo og sover på Kirkens Bymisjons akuttovernatting i Gamlebyen med en invitasjon: vil du delta på sykurs, som et alternativ til tigging?
Som kompensasjon for tapte tiggeinntekter skulle de få matpenger og et måltid. Kurset skulle strekke seg over en uke. Etter endt kurs skulle de være i stand til å lage et enkelt handlenett.
Mange av dem vi snakket med på gaten virket positive. Men da vi presenterte tilbudet på akuttovernattingen, utbrøt en kvinne:
– Haha! Sette en sigøynerdame foran en symaskin! Hvorfor ber du oss ikke heller å kjøre hest og kjerre, det er jo det vi kan!
Hele salen brast ut i latter. Men ti kvinner kom bort til oss etterpå og skrev seg på listen.
Mødre milevis unna barna
Kurskvelden kom, og jeg dro til Bymisjonssenteret, hvor sykurset skulle være. Et godt kvarter før kursstart var den første puljen på plass. Fylte trillebager og IKEA-poser ble båret inn og satt igjen i inngangspartiet.
Vi gikk ned til systuen, satte oss rundt bordet og spiste sammen. Alle hjalp til med å dekke på, ta av bordet, rydde og vaske opp etter måltidet.
Så var det tid for kursstart. Fem kvinner foran hver sin symaskin for første gang, med hver sin utdelte prøvelapp. Maskinene begynte å dure. Jevnt og trutt. Konsentrert og fremoverbøyd satt kursdeltagerne over en Huskystar, Brother eller Husqvarna av eldre modell.
Alle var de mødre, langt fra sine barn i Romania. De hadde kommet til Oslo for å tjene penger til sine familier, men det de egentlig ønsket mest av alt, var å være hjemme sammen med dem.
– Når jeg syr, må jeg konsentrere meg om arbeidet. Da glemmer jeg bekymringene mine, hadde en tidligere SyRom-deltaker fortalt meg før.
Mange fagfolk har påpekt det terapeutiske med arbeid. Å bidra til samfunnet, skape noe og få brukt seg selv er et grunnleggende menneskelige behov.
Ryktet spredte seg
Prøvelappene ble fremvist sylæreren til kontroll. De som mestret en god rettsøm fikk prøve seg videre med sikksakksøm. Da kurskvelden var over, tok vi vennlig farvel og sa at vi gledet oss til neste gang.
Neste kveld sto åtte damer utenfor. Ryktet hadde spredt seg, og tre nye hadde kommet til. Vi fortsatte med prøvelappene – sømmen måtte være rett og pen. De som mestret øvelsen på prøvelappene godt, fikk ta fatt på selve handlenettet.
To tidligere kursdeltagere bisto oss som kursassistenter. Den ene klippet til stoffet etter mønster, den andre hjalp damene med å tre symaskinene. Vi behøvde ikke tolk. Bærenettene begynte å ta form. De ivrigste sydde to.
Egnet seg for jobb
Etter fire kvelder var kurset øver. Jeg satt igjen med en høy bunke bærenett i prøvestoff. Alle deltagerne hadde gått løs på oppgaven med iver og engasjement – det var ikke ofte de fikk slike tilbud, verken i Norge eller i hjemlandet Romania.
Et par av deltagerne skilte seg tydelig ut. Vi som ledet kurset, så at disse kvinnene med den riktige oppfølgingen ville kunne bli gode syersker. Kanskje ville de også kunne få seg jobb eller selge egensydde produkter. Det som var helt sikkert var at de hadde oppdaget en ny side ved seg selv.
Snart skal jeg ta kontakt med dem igjen og spørre om de vil være med videre i SyRom.
Jeg håper de svarer ja.