Tre år gamle Maria og mamma er på lekeplassen omtrent fra morgen til leggetid, for Maria har ikke rett på barnehageplass. Mamma er nemlig papirløs.
Det er forsommerettermiddag, og vi er på vei gjennom parken. På lekeplassen myldrer det av lekende barn. Foreldrene deltar i leken eller sitter på benkene rundt og nyter sola og synet av de glade barna.
I utkanten får vi øye på to vi kjenner, Maria (3) og mammaen hennes. De lever her som papirløse migranter og har ikke «rett» til å ta del i fellesskapet. De bor på nåde hos kjente og er avhengige av «gode hjelpere» for å overleve.
Parken er et av deres faste tilholdssteder. Maria har ikke, som andre treåringer, rett til barnehageplass. Derfor tilbringer de all tid sammen, mamma og hun.
Noen timer tre dager i uka benytter de seg av tilbud om Åpen barnehage, men det er sjelden hun finner noen å leke med der, fordi de andre barna er mye yngre enn henne.
Bekymret for Marias utvikling
Når Åpen barnehage stenger, går de til lekeplassen i parken. Her blir de til det er leggetid for Maria. Av og til kan hun leke en kort stund med noen av barna i sandkassa. Da kan mamma få sitte på benken og kanskje lese noen minutter i en bok. Men for det meste vil hun at mamma skal leke med henne i sandkassa, dytte henne på huska eller klatre med henne i lekeapparatene.
Mamma er sliten og bekymret for hvordan de to skal klare seg. Hun bekymrer seg for om Maria vil utvikle seg på linje med andre barn. Hun sier at datteren er det eneste innholdet i livet hennes, men at hun ikke kan være alt for henne.
– Ikke både forelder, eneste venn og lekekamerat. Hun trenger stimulanse fra lek med andre barn, sier hun.
En tilværelse av IKKE
Det er ca. 31.000 papirløse migranter i Norge (anslag fra UDI). Mange av disse er familier med barn. Vi vet at disse familiene ofte har en marginal tilværelse. Mange flytter mye, og det blir lite stabilitet og forutsigbarhet i livene deres.
Noen har beskrevet det som en tilværelse av IKKE: ikke bolig, ikke arbeid, ikke penger, ikke aktivitet, ikke papirer. En slik tilværelse vil selvsagt påvirke små barns utvikling.
Barn av papirløse migranter har rett og plikt til skolegang, men ikke til barnehageplass som alle andre barn i Norge. Disse barna trenger som alle andre barn stimulering, utviklingsmuligheter og en egen arena for lek og positive opplevelser for å trives, lære og å utvikle seg adekvat.
Barnehageloven må endres
FNs Barnekonvensjon sier at barn har rett til hvile, fritid og lek, og til å delta i kunst og kulturliv. (Paragraf 31)
Barneombudet mener derfor at dagens regelverk, der retten til barnehageplass er knyttet til det å være bosatt i en kommune, er diskriminering. Den urimelige og usaklige utestengningen av en liten gruppe barn fra et tilbud som alle andre barn i Norge har en lovfestet rett til, har dessuten svært negative konsekvenser for barna det gjelder.
Barneombudet anbefaler derfor norske myndigheter å endre barnehageloven slik at retten til barnehage gjelder for alle barn, uavhengig av oppholdsstatus.
Ikke rett til å diskriminere
Barnekonvensjonen fastslår dessuten at den gjelder for alle barn (paragraf 2) «uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger», og at det er staten som skal sørge for at ingen diskrimineres.
Også Fagforbundet og Utdanningsforbundet arbeider for at barnehageplass må være uavhengig av oppholds status på samme måte som grunnopplæringen i skolen.
Mamma velger likevel å bli i Norge
Vi kjenner ikke hele historien om hvorfor mammaen velger en tilværelse som papirløs for seg og Maria. Det vi vet er at hun tross alt vurderer det livet de har her som bedre enn å returnere til hjemlandet. Og så vet vi at Maria har sin barndom her og nå. Og vi vet at hun, uavhengig av oppholdsstatus, fortjener samme utviklingsmuligheter som andre tre-åringer.
Barna har tross alt ikke valgt sin skjebne. De blir «ofre» for foreldrenes valg og vurderinger og myndighetenes politikk.
Barn er først og fremst barn, uavhengig av migrasjonsstatus.