Form er viktig. Men holdninger betyr mer. Og de må også formes.
To keramikere delte verksted. Begge hadde hvert sitt uttrykk, begge elsket sitt fag. En dag ble den ene definert som kunstner av en utenforstående; den andre ble referert til som håndverker. For der den ene skapte asymmetriske krukker, figurer og kreative installasjoner, formet den andre stort sett leiren til kopper og kar på dreieskiven sin.
En grei definisjon? Kanskje. Kommentaren ble tross alt levert med glimt i øyet og uten å opphøye den ene framfor den andre. Ingen av keramikerne følte seg fornærmet, tror jeg, i hvert fall ikke «håndverkeren». Det kan jeg si med sikkerhet, for det var meg.
Likevel kan man jo undres: hvem skal ha rett til definisjonsmakten her i verden? Og hvem tør åpent utfordre andre på hva man skal kalle kunst – og ikke? Håndverk – og ikke?
Det gjør visst Kirsten Johansen, dog med enkelte forbehold. På Facebook-siden til Spenn, Kirkens Bymisjons lavterskelvirksomhet innen aktivitet-, kunst og arbeid i Oslo, kommenterte hun nylig en videosnutt som ble lagt ut. Videoen avspilles i fortfilm og viser hvordan et enkelt keramikkfat kan lages. «Hm…..», skriver Kirsten Johansen. «Min søster er keramiker….. Med skam å melde syns jeg denne prosessen til å forme et fat ser noe lettvint ut. Kan ta feil…men…et håndverk er noe annet enn å kjevle ut en deig/masse som et brød…eller betyr formen ingenting???»
Johansen har muligens rett. Men hun tar også grunnleggende feil. For er det form som er avgjørende? Tidsbruken? Antatt vanskelighetsgrad?
Anerkjennelse
Er det slik at en forfatter som bruker ti år på en bok er en større kunstner og bør få mer annerkjennelse enn en som skriver en seksbinds selvbiografisk romanserie på under halve tiden? Kan man hevde at en «enkel vise» som er skapt på kassegitaren i løpet av en natt rundt leirbålet har mindre verdi eller umulig kan berøre mer enn en arie fra en klassisk opera? Er kortfilmen langfilmen underdanig? Er Draumkvedet større en Draumen? Pelle dårligere enn Proffen?
Uavhengig av hva Kirsten Johansen måtte mene om disse spørsmålene, tror jeg neppe verken hun eller hennes keramikersøster ønsker å måtte forsvare sine synspunkter i en nettdebatt. De vil trolig ikke komme spesielt godt fra et forsøk på å forklare hvem som bør ha definisjonsmakta i åpne kanaler på sosiale medier heller.
Dette er ikke poenget her. Mitt ønske er å trekke en parallell.
For på samme måte som mange sikkert har en formening om hva kunst er, tror jeg mange har en klar oppfatning om hva «arbeid» er og hva som anses som verdig eller nyttig for samfunnet. Hva er «jobb»? Hva er forskjellen på sysselsetting, arbeid og aktivitet? Hvis en person med psykiske lidelser eller rusproblemer ikke makter å være i ordinært arbeid, som det ofte kalles, er min erfaring at andre sysler blir vurdert som mindre verdt, mindre betydningsfullt. For «lettvint».
Yrkesstolthet og mestring
På Spenn tilbys mennesker med ulike utfordringer lønnet arbeid. Alle tilhører kategorien «har falt utenfor det ordinære arbeidslivet». Enkelte makter å jobbe 1 time i uka, andre seks eller ti. Ingenting av dette er lettvint; ingenting går av seg selv. Enkelte dager går det ikke i det hele tatt. Men det jobbes bra. Mer enn bra nok! Ansatte på Spenn mottar lønn, betaler skatt, lager vakre gjenstander i leire eller glass som deretter selges på det åpne markedet. De føler yrkesstolthet, mestring og skaper seg en sammenheng som gir mening og tilhørighet. Ingen av dem er opptatt av å kalle seg verken kunstnere eller håndverkere og ingen av dem truer yrket til Johansens keramikksøster. Men ansatte på Spenn er på jobb!
Ja, form betyr noe. Men holdninger betyr mer. Og de må også formes. Samfunnet er tjent med mer raushet, åpenhet, ydmykhet og medmenneskelighet. Med skam å melde!