Nylig debuterte jeg som kinosjef i kaféen vår. For noen av gjestene var det første gang på «kino» på over 20 år. Her kan du lese hvordan det gikk…
Det gikk skeis!
Vi hadde fått ny prosjektor og nytt lerret. I samarbeid med to av våre gjester, samt Frelsesarmeen, RIO og velferdsetaten i Oslo kommune skulle det bli filmkveld på Møtestedet. Møtestedet er Kirkens Bymisjon sin kafe for mennesker i Oslos rus og gatemiljøer, og jeg er så heldig å få jobbe der.
Nesten 30 håpefulle møtte opp. For noen var det første gang på «kino» på over 20 år. Stolt som en hane ønsket vi velkommen. Pizza og cola ble servert. Det var klart for å snurre film.
Alt hadde vært perfekt, hvis det bare hadde kommet lyd. Intens fikling med fjernkontrollen hjalp ikke. Et par hjelpende hender fikset litt lyd, fra projektoren. Høyttalerne var like stumme.
«Takk for fin film og hyggelig kveld», ble det sagt da filmen var over.
Hadde jeg vært på kino og det ikke hadde vært lyd hadde jeg blitt skuffet. Oppgitt. Opprørt. Forbannet.
Ingen av gjestene våre ga uttrykk for at de var skuffet.
Ingen av gjestene våre ga uttrykk for at de var oppgitt.
Ingen av gjestene våre var opprørte.
Ingen av gjestene våre ble forbannet!
Våre gjester er rusavhengige, men de er så mye mer enn avhengige. For eksempel utrolig tålmodige!
Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen – for jeg opplever det igjen og igjen:
Ingen er bare det du ser.
