De er modige, familien fra Sandnes som vi møtte i Petter Uteligger på søndag. De viser seg frem og gir oss innblikk i sin hverdag. Det er søsteren som med utsagnet i overskriften holder tak i relasjonen, som kjenner han, som vil huske han som han var og som vil ha han tilbake. Som den broren hun kjenner, og trenger.
De er helt vanlige , familien fra Sandnes. De bekymrer seg, de prøver å hjelpe, de håper og de går lei. Og som familier gjør, de stiller opp og gjør sitt beste.
De er kloke, familien fra Sandnes. De vet at det ikke finnes noen enkle løsninger. De snakker om motivasjon, om hjelp, om tid og tålmodighet. Det hjelper ikke å kjefte, det hjelper ikke å tvinge.
Det finnes ikke et svar, en løsning eller en forklaring. Det er ikke ideelt å sende en attenåring på hospits, men det er heller ikke sånn at det går an å lage perfekte opplegg som løser alt.
Det var godt å se en familie som ikke var tynget av skam. Det er mye skam rundt rusbruk. Mye behandlingsarbeid handler om å bearbeide skam over handlinger og hendelser utført i ruset tilstand og skammen og sorgen over hva man har påført familien sin. Og mange familier skammer seg og har søvnløse netter med grubling, hva har vi gjort feil?
Rus er ødeleggende, det står i veien for livsutfoldelse og medfører mye sorg, bekymring og fortvilelse for de nærmeste.
Å være pårørende er ikke noe man velger, det er noe man er, og man kan ikke løpe fra det. Akkurat så motsetningsfullt er det. Det kan prege en hel familie og er på samme tid det sterkeste grunnfjell:
«Ein eller aen plass inni der kan han hentas fram igjen, trur eg. Om han bare vil sjøl og ting legges til rette for han. Så trur eg me ska få han hjem igjen.» – Mor