Kirkens Bymisjon har en visjon: «Vi vil at mennesker i byen skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg». I Drammen har Kirkens Bymisjon hatt arbeid for mennesker i en utfordrende livssituasjon siden 1997.
Den sentrale oppgaven var, og er fortsatt, rettet mot mennesker med rusutfordringer.
Det startet med etableringen av Møtestedet i Engene 10. De fleste gjestene hadde avhengighet av narkotiske stoffer. For å finansiere sitt rusforbruk var kjøp og salg av narkotiske stoffer, vinningskriminalitet og for noen prostitusjon løsningen.
Det kriminelle livet «ble lukket» på Møtestedet. Det ble satt stopper for kjøp og salg, og så aktivt vi kunne begrenset vi «dop-prat».
Vi opplevde i enkelte tilfeller at Møtestedets bevisste tanke om å møte mennesker med respekt, rettferdighet og omsorg førte til at enkelte fikk økt selvrespekt og tro på egne ressurser til å løse sine utfordringer.
Fra de fleste rundt oss opplevde vi anerkjennelse selv om vi forholdt oss til mennesker som utførte kriminalitet.
Byen har forandret seg og Europa har forandret seg. For majoriteten av de rusavhengige har det skjedd en del positivt. Flere botilbud for rusavhengige er etablert, og flere får tilbud om legemiddelassistert rehabilitering.
Likevel er norske rusavhengige fortsatt vår mest sentrale oppgave. EU er blitt utvidet og vi er en del av EØS. Østeuropeiske land med anstrengt økonomi er blitt en del av fellesskapet.
EØS-borgere kan reise hit fritt og være her i tre måneder. Det finnes ikke rettslig grunnlag for utvisning i disse månedene med mindre det er bevislig gjort noe kriminelt og det foreligger en rettslig kjennelse.
Tiggerne har kommet til byen.
Første gang jeg uttalte meg om tiggere i media var i 2006. Det var det året vi hadde vår første store tiggerdebatt i lokale medier. Siden da har Kirkens Bymisjon forholdt seg til en ny gruppe mennesker som vi opplever lever helt marginalt i forhold egne basisbehov.
Mange er her noen måneder, reiser hjem en tid, for så å komme tilbake.
Kirkens Bymisjon har en forpliktelse, visjon og et etisk fundament: «Mennesker i byen skal erfare respekt, rettferdighet og omsorg».
Det gjelder uansett, selv om det er «ting i det store bildet» som kan være utfordrende. Opinionen har tradisjonelt gitt oss ros for denne tenkning når vi har forholdt oss til norske rusmisbrukere.
I forhold til den samme praksis når det gjelder tiggere har flere karakterisert oss som naive.
Om Kirkens Bymisjon ikke er naive i praksis er vi det i debatten?
De som så Brennpunkts dokumentar: «Sannheten bak tiggerkoppen» kan ha grunn for å hevde dette. Sist uke viste vi dokumentaren for rundt 30 tiggere i Oslo. Programmet ble tolket. Reaksjonene var sterke, ikke mot programmet, men på det som ble vist fra Bergen.
Les også: Tre ting å huske på etter Brennpunktdokumentaren
En sa i sin fortvilelse: «Dette er jo mafia. Når journalistene avdekker, hvorfor avdekker ikke politiet og gjør noe med det?» En annen sa: «Jeg er en bestefar som prøver å hjelpe barn og barnebarn økonomisk. Nå vet jeg ikke hvordan det går!»
Dokumentaren til NRK var viktig. De fleste ønsker at mennesker som utnytter andre i sårbare situasjoner med menneskehandel, prostitusjon, salg av narkotika/piller eller utfører annen kriminalitet skal stoppes og stilles til ansvar.
Problemet med dokumentaren er den kategoriske måten programmet ble presentert på – «Sannheten bak tiggerkoppen».
Vi som har erfaring i dette feltet vet at det finnes en serie ulike sannheter. Den omtale, og til dels utskjelte Fafo-rapporten fra 2015, representerer også en sannhet.
Vi har vel alle et behov for å forenkle en komplisert verden, men ved å generalisere alle tiggere gjør vi en stor urett. Vi kjenner flere som kommer hit for å tigge uten kriminelle nettverk. Kun for å hjelpe sin egen familie i fattigdom.
Så vet vi at det også finnes kriminelle med penger. Disse bruker i liten grad de ideelle organisasjonen og deres tilbud. De trenger oss ikke, og vårt blikk kan være for avslørende.
Det er bedre å hjelpe dem hjemme enn å tillatte tigging her er det mange som sier. Jeg har selv besøkt tiggere hjemme i Romania, og vi har hatt møter med lokale myndigheter hvor de bor.
Forholdet mellom rumenere og rom har tradisjonelt vært preget av fiendtlighet. Dette har historiske årsaker som er lett å forstå.
I en del kommuner skjer det positive tiltak som bedrer samarbeid og folks levekår. Likevel er fattigdommen mange steder høyst reell, og kun i et langsiktig perspektiv er det håp om bedring.
«Det er bedre å hjelpe dem hjemme» kan lett bli et munnhell uten reell betydning for dem som er i situasjonen, og uten konkrete planer kan utsagnet være et tynt argument for innføring av et tiggeforbud.
Vi må nok leve med at noen ser på Kirkens Bymisjon som naive.
Vi mener selv, etter at vi har jobbet med disse utfordringene i mange år, at vi har en kunnskap og erfaring som gir oss en berettigelse til å ta del i debatten. Uansett skal vi møte mennesker med respekt, rettferdighet og omsorg, og i alt hjelpearbeid vet vi at det ligger en risiko for å bli utnyttet.
Så må vi leve med det da, at vi heller vil være naive enn kyniske.