I Kirkens Bymisjon møter vi barna som trenger et sted å gå etter skolen hvor maten er gratis, og de barna som går enda en ferie i møte uten ferieplaner. Vi møter også foreldrene, oftest mødrene, som ber om hjelp og støtte. Møtet med disse barna og mødrene, har gjort en ting veldig tydelig for meg: Skal vi løfte flere barn ut av fattigdom i Norge, må vi også gi kvinner et økonomisk løft.
Barn med enslig mor eller far har tre ganger så stor sjanse for å tilhøre lavinntektsgruppen som andre barn. Og det store flertallet av enslige forsørgere er kvinner. De fleste har nå forstått at vi ikke har fattige barn, men fattige foreldre. Og ofte er de fattige foreldrene kvinner. Å løfte kvinner i Norge økonomisk de neste årene, kan være noe av det viktigste vi gjør i arbeidet for snu den dystre statistikken over barn som lever i lavinntektsfamilier.
Mer enn 100.000 barn i Norge lever i familier med vedvarende lavinntekt. På bare ett år har 4000 flere barn havnet i denne statistikken. Statistikken viser at foreldrene ofte har liten tilknytning til arbeidslivet, lav utdanningsgrad, og ofte er aleneforsørger.
Vi, og andre frivillige organisasjoner, kan gjennom ulike aktivitetstilbud skjerme barna fra noen av konsekvensene av å vokse opp i en lavinntektsfamilie. Vi sikrer den viktige deltakelsen. Den skal ikke undervurderes, men samtidig er det tydelig at disse tiltakene ikke løfter familiene ut av fattigdommen.
Kirkens Bymisjon lindrer noen av symptomene på fattigdommen, og samtidig avdekker vi utfordringer i samfunnet som må løses med andre tiltak: En styrking av økonomien til kvinner i lavinntektsfamilier.
Likestilling generelt, og kvinner i arbeid spesielt, har vært en av nøklene til suksess for Norge. Viktig for den personlige økonomien, og viktig for nasjonens økonomi.
Kvinner har fremdeles i snitt lavere stillingsprosenter og lavere inntekter, samtidig som sjansen for at de har omsorgsansvar alene er størst. Selvsagt er arbeid den beste veien ut av fattigdom. Men det er også slik at vi som samfunn må ta et større ansvar for de som har lav eller ingen tilknytning til arbeidslivet. Barnetrygden må økes, og stønadsordninger til lavinntektsfamilier og aleneforsørgere spesielt må være på et nivå som faktisk gir familiene et handlingsrom.
En ny generasjon vokser opp i fattigdom. Det begrenser deres muligheter for deltakelse og utdanning, og vi vet det påvirker den psykiske helsen. Kampen for disse barna er også en kamp for kvinnene. En likestillingskamp, for å gi kvinner en reell mulighet til å løfte sine barn ut av fattigdom. Kan en satsning på kvinner bli den neste store politiske satsningen for barn som lever i fattigdom?