Hanne er elleve år. Hun kommer til meg på Robust sammen med mamma og pappa. Hanne forteller at hun ofte blir sint, så sint at hun ikke klarer å si noe.
Illustrasjon: illustratorene.no | Trude Tjensvold
Mamma har fortalt meg på e-post at Hanne sliter med stress, overvekt og tvangsspising. Bydelen hadde ingen tilbud til den type problemer før man er tolv. Hun passet ikke inn i «boksen». På Robust tar vi imot, uansett.
Alle tre ser spente ut. «Har du snakket med en sånn person som meg noen gang før?» Hanne rister på hodet.
Jeg begynner å spørre Hanne om familien hennes, hvordan de bor, skolen hun går på, vennene hun har og hva hun driver med utenom skolen. Etter en stund lurer jeg på om det er greit for Hanne at jeg intervjuer mamma og pappa om de fineste tingene ved henne? Det de setter aller mest pris på? Hanne sprekker opp i et smil. Ja, det er greit.
Mamma og pappa snakker i munnen på hverandre om at Hanne er tøff, hun har stått i mye, ble mobbet noen år fra 1. klasse, men klarte å komme seg videre. Veldig flink til å prate med folk, høflig, smiler alltid, selvstendig fra hun var født nærmest, aldri vært redd, egentlig veldig flink på skolen, veldig snill, «vi er bra heldig som har en sånn storesøster til lillebror på seks!»
Jeg har fylt mye av tavlen med alt de sier, Hanne sitter fornøyd og rakrygget i stolen. «Så bra, nå har de lært meg alt dette om deg», sier jeg. «Da kan vi ha det med oss når vi snakker om det som er vanskelig».
Hanne forteller at hun av og til blir veldig sint, fysisk sint, så sint at hun ikke klarer å si noe. Det synes hun er dumt. Hun blir sur og lei seg av det. Mamma og pappa blir også sure, slitne og lei seg.
Jeg har tegnet en stor, svart sky som regner ned på familien i strektegninger under. De liker ikke at dette sinnet kommer og ødelegger for dem. Jeg får høre at det hjelper hvis de stopper Hanne fra å løpe vekk, «Sett deg her i sofaen, nå må vi prate», kan de si, og så stryker de henne på ryggen.
«Vil dere komme igjen?» «Ja, men kanskje mamma og pappa skal komme hver for seg, siden dere skal flytte fra hverandre?» sier Hanne.
Neste gang forteller de om en episode de har kranglet om. Hanne hadde sammen med en venninne opprettet en profil på en dating-side, latt som de var over 18 år – hun er elleve! Foreldrene er opptatt av klare grenser for nettbruk. Dette er ulovlig og absolutt ikke greit. De hadde innført begrensninger på hva Hanne fikk bruke nettet til. Et sånt tillitsbrudd måtte få konsekvenser.
Jeg lurer på hvorfor Hanne gjorde dette? «Jeg ville jo bare se om jeg kunne finne mamma eller pappa der inne», sier Hanne.
Jeg kjenner klumpen i halsen og tårer i øynene. Hva gjør jeg nå? Det er jo jeg som styrer samtalen.
Neste gang kommer Hanne og mamma, pappa er i utlandet. «Når skjønte dere at dere skulle flytte fra hverandre, hvordan skjønte dere det?» Hanne spør innstendig, vil vite alt.
Mamma svarer at hun og pappa har jobbet lenge for å fikse det som ble vanskelig mellom dem, og har funnet ut at de ikke klarer det. Nå skal de fortsette å være foreldre for henne og broren, men bo hver for seg.
«Jeg orker ikke mer av at du og pappa ikke er kjærester lenger, skjønner du ikke det!» Hanne skriker det ut, og tårene renner nedover kinnene.
Mamma setter seg på huk ved siden av og stryker henne på ryggen mens hun tørker sine egne tårer. Lillebror på seks som har sittet med headset og Nintendo Switch i mangel av barnevakt, kommer bort og legger armene rundt moren og søsteren sin.
Jeg kjenner klumpen i halsen og tårer i øynene. Hva gjør jeg nå? Det er jo jeg som styrer samtalen. Det blir stille en liten stund, jeg ser på det nydelige bildet foran meg av en familie som trøster hverandre. «Det må jo bety at det som har vært, har vært veldig mye fint, siden det er så vondt nå», er det jeg kommer på å si.
Neste gang de kommer, lurer jeg på hvordan det går – det var jo litt trist sist? Mamma smiler. «Hanne er så glad etter hver gang hun har vært her», sier hun.
«Er du det? Det er jo veldig godt å høre. Men hva er det som gjør deg så glad?» , spør jeg og Hanne svarer: «Det er at jeg blir hørt på. At jeg får snakke ut, hele setninger. Pappa trodde ikke vi skulle klare det, og sitte et sånt sted og snakke uten å krangle. Han trodde jeg bare ville løpe ut av rommet. Men det har jeg ikke tenkt på engang».
FAKTA
Robust
Lavterskel samtaletilbud til barn, unge og deres familier som strever med konflikter, bekymringer eller problemer av ulik art, drevet av Kirkens Bymisjon.
Gratis og åpent for alle barn og unge i skolealder, foreldre og foresatte, bosatt i Oslo.S