Solveig (94) har bodd på sykehjem i flere år. Hun har alltid vært en rolig person. Nå har hun blitt mer kontaktsøkende, og vil helst ha folk rundt seg hele tiden. Det går mot slutten av livet.
Illustrasjon: Illustratorene.no | Marius Pålerud
Solveig har en stor familie som hun har et nært forhold til, men som blir usikre på hva de skal si og gjøre i møte med døden. Hun er svekket og snakker lite, men blir urolig når de besøkende vil gå. Griper tak i dem og holder fast.
Som bymisjonsprest i eldreomsorgen er jeg i kontakt med mange beboere mot slutten av livet. Jeg møter også mange pårørende som er usikre på hva de skal si og gjøre. Hvordan tar man avskjed?
Tidligere døde de fleste i sine hjem, men gjennom de siste 50–60 årene har vi gått fra familieomsorg til offentlig omsorg. Over 80 prosent av befolkningen dør i dag på sykehjem og sykehus.
Fordi døden er flyttet til institusjonene har mange et fremmedgjort forhold til den. Ulykker, krig og død slår mot oss i nyhetsbildet, men samtidig er døden et av vår tids tabuer. I dødsannonser brukes ord som «gikk bort» og «sovnet stille inn».
Døden har mange ansikter: Det er forskjell på den onde død og den siste hvile. Det er forskjell på om døden rammer barn, voksne midt i livet eller et gammelt menneske som har fullført livet. Begrepet «den siste hvile» kan forstås som et positivt uttrykk, ikke minst når det gjelder naturlig død, «gammel og mett av dage» eller dødsfall etter lang tids sykdom. Men dette avhenger av hvordan man blir møtt og sett av de som er rundt en.
De som har fullført livet er som oftest ikke redde for å dø, men mange synes det kan være vanskelig å forlate sine kjære. Mange eldre har kognitiv svikt, men kjenner på kroppen at noe skjer og søker kontakt med familie og ansatte.
Ikke alle har noen nærstående, men de aller fleste ønsker å ha noen hos seg når de dør. Mange ønsker å oppleve en siste ting: en siste jul, et barnebarns bryllup, et oldebarn som skal fødes, å se sin ektefelle, sin bror eller venninne en siste gang. Mange trenger å oppsummere sitt liv.
I Solveig sin familie lager de en turnus av sine besøk hos Solveig. De bytter på å være hos henne og gir alle mulighet til å ta farvel. Bilder og andre kjære gjenstander som hun har på rommet sitt hentes frem. Hennes søster og en barndomsvenninne forteller om deres felles oppvekst. Barna forteller om familieliv og ferieturer. Barnebarna mimrer om gode opplevelser sammen med besteforeldrene.
Det gjør sterkt inntrykk da oldebarna vil synge sangene oldemor har sunget for dem om kvelden. Kjente kveldsanger kommer som perler på en snor. Da de synger om trollemor og trollefar kommer det et lite «buff» fra senga.
Slik er det for mange familier. Sang, musikk og ritualer skaper ro, noe å hvile i, og er en form for kommunikasjon. Ofte beveger den døende leppene, synger eller ber med på kjente formuleringer som har vært viktige gjennom livet.
Noen ganger er det også godt med stillhet, men gjerne en hånd å holde i eller som stryker lett over armen eller håret. Noen ganger holder det med få ord, som «takk for alt du har vært for oss». Eller som jeg lærte av en mann på 96 år: «Tilgi meg alt vondt og takk for alt godt».
Inne hos Solveig deler hennes nære minner og takker, og Solveig faller til ro. Hun har betydd noe gjennom sitt liv. Nå er hun er klar for å forlate denne verden. Klar for den siste hvile. Hun dør stille og rolig med sine kjære rundt seg.