Jeg var sur, aldri fornøyd. Forandringen kom med kvinnen som satt med en tiggekopp utenfor kontoret mitt.
En venn holder en liten, vakker blomst opp foran meg. «Hva ser du?» spør han. Jeg ser en vakker blomst, svarer jeg. «Se nærmere», sier han. Blomsten er laget av løkskrell. Det er søppel. «Hva du ser er et valg», sier han.
Jeg så ikke på henne, men jeg visste at hun satt der. Hun hadde sin faste tiggeplass utenfor kontoret der jeg jobbet. Jeg gikk forbi henne hver dag, ofte flere ganger om dagen. Hun hadde grønn jakke med rød glidelås.
Jeg har tre barn og en leilighet. Jeg har bil og hytte og jobb. Jeg har vann. Når jeg er syk får jeg hjelp. Hvis jeg er sulten kan jeg spise. Hver dag gikk jeg forbi henne på vei til butikken for å kjøpe lunsj. Jeg knuget myntene i lomma mi. Hvorfor skulle jeg gi dem til henne? Hvorfor skulle hun få pengene jeg hadde jobbet for?
Jeg knuget myntene i lomma mi. Hvorfor skulle jeg gi dem til henne?
En dag stoppet jeg likevel. Jeg hadde vært på butikken som vanlig. Jeg var sur. Jeg var lei av å gå til butikken og velge det jeg hadde lyst på, men likevel ikke være fornøyd. Jeg så meg selv i butikkvinduets speilbilde. Det jeg så var en kvinne som hadde alt, men det var også alt hun hadde. Hun ville aldri bli fornøyd, i alle fall ikke på denne måten. Jeg så løkskrell. Jeg trengte forandring. Jeg ønsket meg hvile.
Det var ikke særlig gjennomtenkt, men den første forandringen jeg gjorde var at jeg stoppet ved henne. Pengene som trillet ned i vekselskåla i butikken gikk jeg ut og la i koppen hennes. Myntene ville jo uansett ikke gi meg det jeg ønsket meg.
Hun så på meg og smilte med varme i øynene. Hun hadde sett meg gå forbi mange ganger. I stedet for å anklage meg for de gangene jeg ikke stoppet, tok hun meg i mot som en hjemkommen.
Hun heter Elena, og den våren jeg stoppet for å legge noen kroner i koppen hennes var hun 56 år. Hun er rom fra Romania, og kom hit med mannen sin. De ville forsøke å skrape sammen penger til et hus de kunne bli gamle i. De trengte penger til mat, medisiner og ved gjennom vinteren. Elena har fem barn og like mange barnebarn. Hun ler høyt. Hun tror på Gud. Hun elsker å stryke klær og lage mat. Hun har en historie, en identitet, drømmer. Hun har rom i seg som bare hun kjenner.
Hun spurte ikke hvor mange spennende reiser jeg har vært på.
Jeg fant hvile hos Elena. Hun spurte hvor mange barn jeg har, men ikke hvor mange aktiviteter de deltar i og hvor talentfulle de er. Hun spurte ikke hvor mange spennende reiser jeg har vært på. Hun spurte ikke om utdannelsen eller karrieren min, verdien på boligen min, hva jeg pusset opp sist eller hvilken trosretning jeg tilhører.
Mange har spurt hvordan vi kommuniserer når vi ikke har felles språk. For meg var det hvile i å slippe å si så mye. Hun tok meg imot. Det var det jeg trengte.
Var det hun eller jeg som ble sett da jeg stoppet? Det er lett å tenke at det var Elena som ble løftet fra en trist og uutholdelig situasjon da vi ble venner. Men det er bare halve historien. Det var minst like mye jeg som ble sett. Hun lot meg komme til henne.
For meg var det hvile i å slippe å si så mye. Hun tok meg imot.
Etter hvert satt jeg ganske mye hos Elena. I pausene med henne hvor jeg kunne være akkurat det jeg var i øyeblikket. Det ga meg ro. Etter hvert begynte jeg å hjelpe henne med småting, og det ga meg tilfredsstillelse at selv om jeg ikke kan hjelpe alle som lider i verden, kan jeg i alle fall gjøre ett menneskes liv litt bedre. Sakte, men sikkert begynte jeg å se den vakre blomsten.
Nå er det seks år siden Elena og jeg ble venner. Av og til blir jeg spurt hva jeg mener er løsningen på problemene våre. Hva skal vi gjøre med tiggerne, med fattigdommen, med de som faller utenfor? Da holder jeg opp en liten, vakker blomst jeg fikk av en venn en gang og spør: «Hva ser du?»