Det var bare noen dager igjen til jul
Jeg var «stallvakt» på Jernbanetorget i Oslo, og møtte en hel verden av fortellinger
fra byens folk.
I år er «Betlehemsstallen» til Kirkens Bymisjon en stor lavvo, med plass til et
esel, to sauer, et langbord med skinnkledde benker, og servering av gløgg og
kaker. Utenfor: En liten krybbe med høy,
en rose og en brostein – og mulighet til å tenne lys. Et stille pusterom midt i
julebyen.
I løpet av noen få timer møtte jeg en hel verden . Folk som kom inn stallen og snuste på jula, og bød på sine liv.
–Hun med alle bagene og posene, med flere luer, hodelykt og med kosedyr på sekken. Hjemløs. Hun finleste plakaten over hvor man kan oppleve jul i Oslo, og la sine planer for feiringen.
-Den pratsomme karen fra Vietnam, som på høyhastig norsk fortalte om sin oppvekst i krig, om den brutte utdannelsen og legedrømmen som brast, og om årene i Norge fra jobb til jobb. Men med levende interesse for dyra! Om jeg kunne si hvilke dyr jeg likte best…?
–De to rumenske mennene som gledet seg over en kopp gløgg og var slitne av norske vinternetter i tynne klær. En av dem med revnet sko. Men med varme håndtrykk da de gikk ut.
Folk kom inn i stallen, snuste på jula, og bød på sine liv.
-Den aldrende damen med rullator som tok seg god tid på benken i stallen, og gleder seg til jul. Da får hun besøk av to av barna. Men ikke den tredje, som bor i Chile der hun aldri har vært. Hun har aldri reist med fly, og vil ikke heller. Og han kommer ikke hjem. Men god jul da!
-Den tyske barnefamilien som i en famlende oversettelse fikk forklart at de her, med dyr og høy og stall, var midt i det de kjenner fra hjemlandet som «Krippenspiel». Det levende julekortet. De ble lenge de også.
-Så kom barnehagene. Med refleksvester og trygge voksne. Inn for å se på de levende dyra. Da de så krybben hos eselet gjenkjente de det de allerede har snakket om. Om han som måtte sove i krybben fordi det ikke var plass noe annet sted. -Var det ikke han som het Kristus-barnet? foreslo femåringen…
–Den enslige unge kvinnen fra Latvia, som hadde så god tid og ekstra interesse for de levende dyra. Særlig for eselet, som heter det samme på hennes språk!
-Venninnegjengene som må ta selfies før gløggen.
-De eldre mennene som kommer en og en, blir sittende en stund ved bordet og ser seg rolig rundt.
-Hun fra St. Hanshaugen som hadde pepperkakedeig til overs og bakte en ladning til, og kom hit med dem, for at gjestene skulle få.
–Og så: De to unge nygifte! «Hun nydelige her er kona mi», sier han stolt. De har rusbakgrunn begge to, men nå ser de framover. De har kommet inn på et behandlingssenter hos Kirkens Bymisjon, og skal snart reise dit – sammen. Det skal gå bra nå. Det var kanskje de jeg tenkte mest på da jeg tente et lys på slutten av vakta.
Alt disse og mange fler var innom – i løpet av tre timer midt på dagen!
Fint å ha julestall midt i byen, med rom for alle.