Vi hører det og vi vet det og det står skrevet: Vi skal elske vår neste som oss selv. Men hva med våre nestes neste?
«Våre neste» – og blant dem mennesker som har ekstra behov for hjelp, støtte og omsorg, trøst og en klem, finnes over alt. De er for eksempel:
- Den slitne rusavhengige som får et varmt måltid hver dag og nye sprøyter fra Sykepleie på hjul.
- De sykeste eldre hjemme og på sykehjem som nå trenger vår fulle omsorg og hjelp til alt som de før klarte selv.
- Familien med barnet som, hvis alt går bra, vil ha en forventet levetid på 10 år.
Vi ser også at engasjementet for å vise nestekjærlighet for våre medmennesker er stor. For meg er magasinet du leser i og de som står bak det et bevis på nettopp dette. Det finnes mange gode folk i verden som stiller opp.
Våre neste har også sin neste.
Det som undrer meg, og som vi arbeider for i Pårørendealliansen, er at det ikke alltid er like lett å se at «våre neste» også har sine neste. Det finnes noen andre enn oss som bryr seg om sin neste. Og vi burde bry oss mer om dem!
For vår neste – de er noens søster, bror, far eller mor, partner, datter, sønn eller venn. De er de «nestes neste». De er pårørende til den rusavhengige, det syke barnet og den aldrende moren. Mange av dem sliter seg fullstendig ut i sitt forsøk på å hjelpe sine nære og kjære. Samtidig blir mange av dem aldri sett for slitet sitt.
– Mange sliter seg ut i sitt forsøk på å hjelpe sine nære og kjære.
Min erfaring er at det mange ganger er lettere å reagere helt annerledes i møtet med de som er pårørende, enn i møte med dem de er pårørende til. Som når moren til den rusavhengige ringer og nok en gang ber om at saksbehandleren leter etter en avrusningsplass til sønnen. Er hun ikke fryktelig masete egentlig? Hva med han faren som vil at sønnen skal få avlastning hver tredje helg så de kan ta seg av søsken, og nå snakker om at de vil bruke advokat. Er ikke han ganske krevende? Og vet ikke hun søsteren og kompisen til han på post 3 at de ikke kan si noe om ham på grunn av taushetsplikten?
Hjelp til pårørende
Hvorfor er ikke pårørende like lette å gi hjelp og omsorg til? Det vi som møter dem må huske, er at alt disse neste prøver å gjøre, er ikke å være brysomme – men å bry-seg-om. I alt 800.000 mennesker – hver sjette person i Norge – er pårørende til noen til enhver tid. Og selv om det finnes helsevesen og organisasjoner og hjelpetilbud, så kommer halvparten av hjelpen og omsorgen fra de nestes neste. Det er en formidabel hjelp vi ikke kan være foruten!
Det tar på å være pårørende. Det går utover helse, økonomi, nattesøvn, skole og jobb. De fleste har ikke bedt om å bli det, det kommer inn i deres liv og er der for alltid, for en kort tid, eller i perioder. De fleste bærer på en sorg over det som skjer med deres kjære.
Til deg som vil hjelpe din nestes neste, men ikke helt vet hvordan: Det finnes råd.
– Si at du ikke vet hva du skal gjøre, men at du vil hjelpe
For deg som er helsepersonell, her er fem konkrete tips:
- Del din kunnskap.
- Spør dem om deres syn og råd.
- Se særlig barn og unge.
- Anerkjenn de pårørende – skryt gjerne!
- Du bryter ikke taushetsplikten ved å lytte.
Si ifra
Er du en venn til en som er pårørende, tenker du kanskje: Ikke spør, ikke gå inn på det såre. Mitt råd er det motsatte: Spør. Si ifra at du ikke vet hva du skal gjøre, men at du gjerne vil hjelpe hun eller han. Kanskje bryter vedkommende sammen i gråt. Men det viktigste for et menneske er oftest et annet medmenneske!
(Denne teksten er også publisert i magasinet BY nr 1-2020).