Han trengte mamma, og han trengte å gå i fjellet.
Men han drakk så mye at han ikke trodde han ville komme seg på bussen hjem.
Det var en kveldsvakt i påska for to år siden. Jeg var på vakt som sosialarbeider på Sporet, Kirkens Bymisjons tilstedeværelse på Oslo S, sammen med tre frivillige. Lokalet vårt var fullt av gjester, da en vekter fulgte en ung mann inn i lokalet.
«Kan dere se etter han her? Han holdt nettopp på å falle ned i togsporet og er alt for full til å oppholde seg alene på stasjonen. Hvis dere ikke kan ta vare på han må vi vise han ut, og det vil vi helst ikke.»
Det var kaldt ute, påskestemningen preget stasjonen og vekteren så på oss med et bedende blikk. En av de frivillige spratt opp, tok imot Eirik og forsikret vekterne om at vi skulle gjøre vårt beste.
Eirik forklarte at det hadde vært en tøff tid med mye alkohol – alt for mye alkohol, måtte han innrømme. Og ingen evne til å si nei.
«Hva trenger du for å klare å stoppe da?» spurte den frivillige. Svaret kom litt overraskende: «Jeg trenger mamma, og jeg trenger å gå i fjellet. Den beste måten for meg å bli rusfri på er å gå i fjellet. Det høres kanskje rart ut, men det funker alltid!»
Eirik nølte litt. «Men jeg klarer jo aldri å komme meg hjem i den tilstanden her.» Eirik hadde med seg en pose full av øl og så på posen med et ambivalent blikk.
«Men jeg klarer jo aldri å komme meg hjem i den tilstanden her.»
«Ikke noe problem» sa den frivillige. «Jeg tar posen din, og gir den ikke tilbake før du sitter på bussen hjem. Får jeg lov til det?».
«Ja – vær så snill!» Den frivillige og Eirik inngikk en avtale, ringte hjem til moren hans på Vestlandet, og booket billett til nattbussen. Ølboksen ble byttet ut med en kaffe fra Narvesen. Ventetiden var i gang.
Jeg fulgte med på praten, så på klokka og registrerte at det var fem timer til bussen gikk. Jeg husker at jeg hadde mine tvil om planen kunne funke. Det høres kanskje pessimistisk ut, men erfaringsmessig er det vanskelig for mange å stå imot russuget. Og vi kan aldri tvinge noen.
Den frivillige var imidlertid fast bestemt på å hjelpe Eirik og brukte resten av vakten sin på å sitte sammen med han. Og det ble en kamp.
«Nei, nå orker jeg ikke mer! Gi meg posen – jeg skal ikke bry deg mer!»
«Vi har en avtale – jeg kan ikke. Hold ut 30 minutter til».
Det ble mange turer inn og ut av lokalet. Eirik gikk og den frivillige fulgte tålmodig etter. Det var aldri noe tvang, kun prat, forsøk på å motivere og minne om målet; mamma og fjellet. Og gjentagende spørsmål fra den frivillige: «Hvordan kan jeg best hjelpe deg?». «Ved å fortsette sånn som du gjør!»
«Hvordan kan jeg best hjelpe deg?» «Ved å fortsette sånn som du gjør!»
Eirik bekreftet at han ønsket hjelp selv om han var ambivalent. Suget etter rus var sterkt. Det var fint å være vitne til samspillet mellom den frivillige og Eirik. De ga seg ikke – noen av dem. Hele tiden jobbet de mot et felles mål.
Etter to timers iherdig innsats måtte den frivillige gå av vakt. Motvillig overlappet han avtalen til en ny frivillig og oppfordret han og Eirik til å holde ut. Kampen fortsatte. Og den andre frivillige la like mye innsats i dette som den første. Eirik var inn og ut av lokalet, den frivillige gikk etter. Lavmælt prat – masse omsorg og støtte.
På et punkt bestemte Eirik likevel at nok var nok: «Jeg orker ikke mer! Gi meg posen! Avtalen er avlyst!».
Det var kun halvannen time til bussen gikk, men Eirik hadde bestemt seg. Den frivillige måtte gi etter, og ga Eirik posen med øl. Han forsvant raskt med en bekjent.
Det gikk imidlertid ikke mer enn fem minutter før Eirik var tilbake; Han ville så innmari gjerne hjem. Den siste timen gikk raskt. En kaffekopp til. Handling av matpakke. Telefon til mor som bekreftet at hun ville stå på bussholdeplassen og hente Eirik kl. 05.17.
Vi fulgte Eirik på nattbussen og så at den kjørte av gårde. Jeg jublet stille inni meg. Så imponert over de frivillige og av Eirik som holdt ut.
Dagen etter ringte moren til Eirik og sa at han var kommet trygt hjem. Hun takket innstendig. «Dette tror jeg aldri har skjedd før!»
FAKTA:
Sporet
- Sporet er Kirkens Bymisjons tilstedeværelse på Oslo S, og et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon og Bane NOR Eiendom. I år fyller Sporet ti år.
- På Sporet jobber det sosialarbeidere og frivillige. Her tilbys råd og veiledning, stille rom og samtale for dem som ønsker det. De henviser også videre og følger til andre tjenester.
Illustrasjon: Illustratorene.no | Elisabeth Moseng
(Denne fortellingen er også publisert i magasinet BY nr 1 – 2020)