En journalist spurte meg her om dagen: Hvem i Norge tenker du spesielt på nå i disse koronatider? Svaret mitt ble for langt for han, men jeg vil dele det her.
Jeg tenker på deg som tilhører risikogruppene, og som er avhengig av at alle følger retningslinjene for å forhindre smitte. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at det må være sårbart og maktesløst å ha livet sitt lagt i andres hender på denne måten?
Jeg tenker på deg som allerede har levd med kriser, usikkerhet eller sykdom lenge, og som nå får se hele samfunnet prøve å håndtere det du allerede er ekspert på. Jeg lurer på om du fniser av oss nybegynnerne. Jeg lurer på om vi lærer nok av koronaepidemien slik at vi kan klare å lage et samfunn som gjør det enklere for deg å være deg når dette er over.
Jeg tenker på deg som sitter i fengsel og bekymrer deg for hva som skjer hvis det bryter ut smitte der inne, og for hvordan det går med alle du er glad i der ute.
Jeg tenker på deg som er helt alene hjemme, og som så gjerne skulle delt dagene sammen med andre.
Jeg tenker på deg som bor sammen med andre, og som så gjerne skulle ha sluppet det.
Jeg tenker på deg som er avhengig av at andre åpner døra, og som nå kun møter stengsler.
Jeg tenker på deg som kom fra Europa for å tjene til ditt og din families livsopphold her før alt stengte.
Jeg tenker på deg som ikke har noe sted å bo.
Jeg tenker på deg som har dårlig psykisk helse og som strever med å ta vare på deg selv nå.
Jeg tenker på deg som vil ha hjelp men som ikke får det, eller må vente lenger enn du tror du kan tåle.
Jeg tenker på deg som sliter med rus.
Jeg tenker på deg som er barn og har det vondt hjemme til vanlig. Jeg tenker på deg som opplever at voksne slår eller sparker eller straffer deg på ulovlige måter. Og jeg tenker på deg som opplever at andre gjør ting med kroppen din som du ikke liker. Og på deg som har voksne rundt deg som ikke får til å være gode voksne. Nå som du må være hjemme mer enn vanlig, så vit at vi er mange som tenker på deg. Jeg håper du forteller læreren din, eller en annen du stoler på hvordan du har det. Jeg håper du vet at du kan ringe 116-111 og få hjelp. Du kan være helt trygg på at ingenting at det som skjer med deg er din feil.
Jeg tenker på deg som har en voldelig samboer eller partner som blir mer voldelig av alle disse tiltakene og alt stresset i samfunnet nå. Jeg håper du vet at det aldri er din skyld. Jeg håper du vet at krisesentrene er åpne. Jeg håper politiet kommer raskt og hjelper deg hvis du ringer dem.
Jeg tenker på alle freelancere som frykter konkurs nå. Jeg tenker på musikere, skuespillere, dansere, kunstnere, lyd- og lysfolk, alle som for tiden står uten inntekt. Jeg håper dere får politisk støtte til å holde dere på bena. Samfunnet blir blodfattig uten dere, særlig i krisetider.
Jeg tenker på deg som sjonglerer hjemmekontor og hjemmeskole og hjemmebarnehage og omsorgsoppgaver og bekymringer og som kjenner deg stressa og nummen.
Jeg tenker på deg som har sosial abstinens.
Jeg tenker på deg som har sosial angst og egentlig syns det er greit å være i karantene.
Jeg tenker på deg som er papirløs og nesten helt ubeskytta.
Jeg tenker på deg som ikke vet hva du skal tenke eller føle om alt dette korona-greiene.
Jeg tenker på deg som har så mange tanker og følelser at du ikke vet hvor du skal gjøre av dem.
Jeg tenker på deg som skulle hatt medisinsk hjelp, men som må vente på ubestemt tid på noe du egentlig trenger nå.
Jeg tenker på deg som ikke får til å skru av nyhetene.
Jeg tenker på deg som kjenner på en utrygghet du aldri har kjent på før.
Jeg tenker på deg som har bodd i land med krig eller katastrofer, og som kjente at sårene ble revet opp når landet ble forvandlet, og det var køer på apoteket, og folk begynte med munnbind, og stemingen på bussen ble ladet av nervøsitet, og du fikk hele din fortid skyllet over deg på ny.
Jeg tenker på deg som ikke får sove fordi du er så redd.
Og på deg som er drittlei.
Selv begynner og slutter jeg dagene med disse ordene nå for tiden, kanskje de også kan være noe du også kan finne hvile i?
Gud,
gi meg sinnsro til å akseptere de tingene jeg ikke får gjort noe med,
gi meg mot og krefter til å gjøre noe med det jeg kan,
og gi meg visdom til å se forskjellen.
Amen