Kan uroen vi nå kjenner under virus-utbruddet føre til at vi favner bredere?
Omkring i nabolagene sitter nå barn og voksne med hjemmekontor og digitale klasserom. Utenfor trener, leker og rusler noen med trygg avstand. Det er en litt merkelig stemning, i alle fall annerledes enn ellers. Vi har noe til felles, samtidig som vi er isolert som i et sci-fi-drama hvor «noe der ute» truer.
Sårbare folk i gatene
Som helsepersonell er jeg så heldig å kunne jobbe i de Oslo-gatene som før var stinne av folk. De som er igjen i gatene er sårbare! Ikke bare fordi venteværelser, tjenester og møtesteder er blitt mindre tilgjengelige, men fordi livet plutselig har blitt enda vanskeligere. Den uroen vi alle kjenner på, er på sin måte like framtredende i rus -og gatemiljøene. Noen mangler rettigheter og noen mulighet for å isolere seg, noen har en avhengighet som krever sitt, noen lever med en uro og en urett som overgår fantasien – og har gjort det hver dag i mange år. Kanskje hele livet.
Viktige fellesskap
Men de jeg møter snakker allikevel om viktigheter av fellesskap, mens de selv står midt i utenforskapet og uroen.
Og når det kommer til akkurat uro, har jeg møtt mennesker med mer skills på gata, enn på den lokale Kiwien. I rus -og gatemiljøet står folk sammen, rett og slett fordi de ikke lenger har så mange andre steder å stå!
I rus -og gatemiljøet står folk sammen, rett og slett fordi de ikke lenger har så mange andre steder å stå!
Skyter oss selv i foten.
Det jeg lurer på når jeg kommer hjem på kvelden, er dette merkelige fenomenet rettigheter. Hvilke mennesker som har rett til hva, hvor og hvorfor? Og hvorfor tenker vi det er rett og forsvarlig at noen ikke skal ha rettigheter til helsetjenester og behandling av sykdommer. Akkurat nå er det vanskelig å se dette som noe annet enn å skyte oss selv i foten.
Hva hvis uroen vi nå har til felles kan gjøre at vi må favne bredere enn før?