Vår solidaritet settes på prøve. Hva er solidarisk og rettferdig nå? Da pandemien nådde norske byer, hjalp vi fattige hjem til Romania. Nå spør de: Når kan vi komme tilbake?
Helsevesenet settes på prøve, politikerne settes på prøve, Kirkens Bymisjon settes på prøve og du og jeg settes på prøve. På nye måter og med en ubehagelig klartekst settes verdier i spill og opp mot hverandre. Menneskelig hensyn settes opp mot økonomiske vurderinger, og prioritering mellom grupper diskuteres på måter som skaper ubehag.
Hvordan skal risiko fordeles? Hvem skal beskyttes?
På Bymisjonssenteret i Tøyenkirken kommer hver uke flere hundre mennesker, for å spise i kroa, vaske klær i vaskeriet, delta på hverdagsmesse og være en del av et fellesskap. De kommer for å treffe hverandre eller snakke med en sosialarbeider, en frivillig medarbeider en diakon eller en prest. Hver natt sover 79 fattige tilreisende på akuttovernattingen, vi har mange tilbud og stor kontaktflate med denne gjestegruppen. Men ikke nå.
Stengt kro og kirke
Vi har måttet stenge både kroa og kirken men har klart å holde akuttovernattingen og noen andre tilbud åpne. Nå strømmes det hverdagsmesse på nettet, det serveres mat ute i byen og samtalene skjer på gata (eller telefon) mer enn rundt kafébordet. Vi tilpasser tilbudene som best vi kan, men det duger bare et stykke på vei. Lavterskeltilbud, væresteder og skadereduserende tiltak er som et usynlig sikkerhetsnett for mange. Ikke med de konkrete, fantastiske resultatene, men fellesskap og tilbud som på ulikt vis har en betydning for menneskers liv. Ofte kjennetegnet av at vi bare hjelper folk litt – demper, avlaster, er til stede noen timer, med noe praktisk i liv som er preget av mange problemer.
De som har lite fra før, har mindre nå.
Vi ser at de strukturelle skjevhetene i samfunnet forsterkes. De som har lite fra før har mindre nå, de som er utenfor fra før blir mer utenfor, de som har få hjemlige arenaer har ingen steder å gå. Det er grunn til uro. Når helseministeren med rolig stemme ber oss holde oss hjemme, så er vel egentlig det eneste logiske svaret at de som ikke har et hjem må få et nå.
Som fellesskap kommer vi til kort og vi må innrømme det. I den store dugnaden settes hensynet til storsamfunnet og majoriteten først. Regnestykket går ikke opp. Hva er solidarisk og rettferdig nå?
Vi blir kjempegode på kriseledelse, smittevern og digitale løsninger, men evner vi å holde liv i kampen for rettferdighet, for solidaritet og en velferdsstat som i sine løsninger inkluderer?
For et par uker siden bistod vi folk med hjemreise til Romania. Det ble satt opp buss og det ble satt opp et fly. Mennesker dro fra en usikker hverdag her til en usikker hverdag hjemme. Mange var ambivalente, usikkerheten i situasjonen var så stor at den var umulig å overskue, valgene nesten umulige å ta. Vil akuttovernattingen bli stengt? Blir vi tatt av politiet? Vil det være mulig å tjene penger nå? Hva vil skje om vi blir syke? Vi visste heller ikke hva som var best og kunne ikke svare.
Familie betyr masse og representerer en trygghet, og mange var klare i sine ønsker. De ville hjem til familiene sine. Vi leste i avisene: «Hjelper romfolket hjem» og «kommunen sender romfolket hjem». Overskrifter som synliggjorde ambivalensen: var dette beste hjelp eller et ønske om å bli kvitt problemet? I Kirkens Bymisjon kjente vi på blanda følelser – stolthet over å hjelpe, kunnskap om hva de dro hjem til og litt tvil om begrunnelsene. Det var lite feelgood og mye usikkerhet. Ville vi kunne klare å ta hånd om dem om de ble i Oslo? Vi var usikre på om vi kunne klare å holde akuttovernattingen åpen og om fattige tilreisende var inkludert i samfunnets kriseplan. Vi ble satt på prøve.
Korona fjerner ikke fattigdom
Mange dro hjem. Til en enda større fattigdom, og de vil tilbake. For fattigdommen er grunnen til at de reiser fra familiene sine i Romania til gatene i Oslo. Koronaen tar ikke bort fattigdommen, korrupsjonen og diskrimineringen som preger hjemlandet.
Var det usolidarisk å sende dem hjem, kanskje skulle vi tenkt omvendt? At det var her vi best kunne ta hånd om dem i den tiden vi gikk inn i.
Kompleksiteten blir ikke borte, de strukturelle utfordringene forsvinner ikke med pandemien, de forsterkes. Vi tar hånd om våre egne, alle tar hånd om sine egne. Familien, kommunen og landet.
Selvsentrert
Der skjer fine ting, folk tar tak, tilpasser, endrer, gjør så godt de kan. Men vi settes på prøve. Alt blir tydeligere. De som har et godt hjem lever og klarer seg greit, og de som er alene blir mer ensomme. De som har lite fra før frykter fattigdom, og de hjemløse har sjelden hatt så lite. Avstanden mellom de og oss øker. Forskjellen mellom hjemme og ute forsterkes. Vi blir selvsentrerte i vårt behov for beskyttelse på tross av at vi antagelig akkurat nå befinner oss på et av de tryggeste stedene på kloden. Hva gjør dette med oss som samfunn?
I Romania er det strenge tiltak, lite velferdsordninger og mangel på inntektsmuligheter for romer nå. Folk ringer, er bekymret og lurer.
«Når kan vi komme tilbake?»
Se også: https://hjertegaver-bymisjonen-temp.prod12.dekodes.no/artikler/i-dag-reiste-de-hjem-til-romania/