En natt utendørs i koronatiden

Vanligvis er det fest og fyll som møter oss som går natteravn i byen.
Nå er gatebildet et annet. Men fortsatt er det mennesker ute i natta.

Vi treffes i kafeen i Bymisjonssenteret i Trondheim. Beskjeden er klar – to meters avstand, unngå å ta på flater og å ta i ansiktet. Vi skal ut på natteravning i koronaens tid – men av ulike grunner heter vi ikke natteravner nå. I stedet går vi med nye, oransje vester med Kirkens Bymisjons logo og navnet «Nærvær på gata». I store trekk fungerer det som før. Vi er til stede på gata for å bry oss om de vi treffer.

For to uker siden gikk vi ut i et kok av ungdommer her: «Mye beruselse i gatene, amper stemning, slåssing – vektere tilkalte oss flere ganger for å se til ungdommer» står det i loggen fra sist helg, og: «Ustø, ung kvinne uten yttertøy. Kaldt. Mann tilbød husvære. Vi tilbød pledd og nattbuss hjem. Kvinna tok bussen. Mann uenig, kvinnen gav oss klemmer».

Ingen klemmer nå, men samtaler med avstand. Vi treffer en mann på Torget. Usikkert blikk. «Hvor kan jeg treffe folk?» Han kommer nordfra og er innlosjert på hotell. Sier han har karantene. Vi anbefaler han å dra til hotellet og prøve å ringe noen i stedet. Han takker og snur.

Ingen klemmer nå, men samtaler med avstand.

På Torget møter vi noen av de faste på gata som ennå ikke har gått hjem. Vi merker deres uro for viruset. De vet at de er utsatt. Dessuten har dopleveransene stoppet opp. Lenger ned i gata treffer vi en lege fra St. Olavs Hospital. Hun forteller at innleggelser av folk med abs­tinensplager har økt – de får ikke tak i stoff.

Tre jenter haster opp Dronningens gate så snøfjonene fosser til side som bølgeskum på sommerfjorden. Er det ungdommer som ikke lar seg stoppe av lockdown? Nei, trondheimerne er lojale. Det er pleiere på vei fra vakt på Trondheim Hospital. De synes det er hyggelig å treffe oss. Forteller at de er bekymret for om viruset når sykehjemmet deres.

Vi nærmer oss Brattørbrua. Bak ligger Krigs­seilerplassen med Nidelva og Kanalen på to sider. For to uker siden gikk en jevn strøm av ungdom mellom Nordre gate og Solsiden på denne tiden. Nå er det tomt. Nei, tre ungdommer går ned på en flytebrygge lengst borte. Hva skal de? Vi er usikre på om vi skal nærme oss. Min medvandrer, Mari, mener vi må sjekke om alle er der frivillig, at ingen havner i elva. De liker slett ikke at vi kommer. Svarer unnvikende og trekker unna.

Vi går mellom Møllenbergs bygårder og trehusrekker. Mari, som bor her, forteller det er fest hver helg i det huset. Nå er det stille. Vi ser unge par bak vinduene med fredagskos, tv og brettspill.

Vi treffer det andre nærværs-teamet fra Øvre Møllenberg. De har med seg en ung kvinne de har møtt. Hun er glad for å få være med å gå. Hvor kan de som bor alene treffe folk nå?

På Elgeseter hilser vi på eieren av en grønnsaks­butikk. Ikke mange kunder å se. Nærværs­vandrer Ali forteller eieren hva vi driver med. Han takker oss, synes vi gjør en flott jobb. Men vi burde gå inn i leilighetene sier han – det er der det skjer vonde ting. Mannen selv leier ut leiligheter og vet hva han snakker om.

Mot slutten av vakta går vi rundt et hjørne i en bygårdsgate. Vi hører et brak. En bil med lysene på står parkert ved husveggen. To unge, lyse menn går fra husveggen og setter seg i bilen. De kjører forbi oss. Samtidig hører vi glass falle singlende. Jeg konsentrerer meg om å huske registreringsnummeret. Det skal jeg huske! Ved veggen ser vi at verandadøra­ med rekkverk foran er trykket inn. Treverket i døra og en glassrute er knust. En bestemor og barnebarnet hennes kommer fram fra bakrom i leiligheten. Bestemoren er skrekkslagen. Politiet kommer, og bekrefter at registrerings­nummeret er en BMW.

Vår jobb er ferdig. Vi føler oss skikkelig lette, nesten flyr tilbake til basen og har ikke registrert at det andre teamet allerede har ventet tjue minutter på oss. Nattens vandring er over. Neste helg er nye nærværs-team ute.

Fortellingen fra Karl Sellgren er også publisert i magasinet BY (nr 2/2020 – Kirkens Bymisjon).